Klaverspillet åpner en flik av himmelen for den som setter seg til tangentene og lar fingrene løpe. For tilhøreren kanskje ikke, men for den som spiller betyr de enkle toner et løfte om musikk på høyere plan, fullkommenhetens plan. Ens egen famling med akkordene bærer nemlig i all sin tilkortkommenhet bud om hvordan det kunne låte om det var Robert Rifling eller Teddy Wilson som satt her; om de nølende og brutte kadenser var en fullført Brahms-konsert eller en trillende Erroll Garner-innspilling. Det er derfor selv dårlige pianister, ja rene amatører, kan tilbringe timer ved klaveret, lyttende til egne forsøk som om de var løfter om noe bedre. Ja, å spille selv er som å gjengi sitater, framsi bruddstykker av en høyere litteratur, og slik komme nærmere det beste.

NOE AV DETTE SKYLDES instrumentets egenart. Pianoet er ikke svært vanskelig å traktere. Ikke så lett som trekkspillet, men avgjort enklere enn fiolinen eller gitaren, for ikke å tale om de akk så krevende blåseinstrumenter klarinetten eller trompeten. Mot disse er klaveret forholdsvis enkelt, i alle fall som drømmefabrikk for en selv. Tonegangen går så selvfølgelig nedenfra og oppover, med svarte og hvite tangenter omtrent annenhver en. Akkordene slås enkelt, moduleringen av lett og kraftig er heller ikke vanskelig å få til. Det er nettopp derfor det heter piano, en kortform av «pianoforte» eller «svakt-sterkt», altså et instrument du kan spille både sterkt og svakt på, lavt og høyt etter ønske. Klaveret er kort sagt laget for å kunne gi fulltonende musikk uten altfor mye strev. Så sett deg bare ved tangentene, la fingrene løpe – og du løfter i alle fall en flik av himmelen.