Pianospillets himmerike

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Klaverspillet åpner en flik av himmelen for den som setter seg til tangentene og lar fingrene løpe. For tilhøreren kanskje ikke, men for den som spiller betyr de enkle toner et løfte om musikk på høyere plan, fullkommenhetens plan. Ens egen famling med akkordene bærer nemlig i all sin tilkortkommenhet bud om hvordan det kunne låte om det var Robert Rifling eller Teddy Wilson som satt her; om de nølende og brutte kadenser var en fullført Brahms-konsert eller en trillende Erroll Garner-innspilling. Det er derfor selv dårlige pianister, ja rene amatører, kan tilbringe timer ved klaveret, lyttende til egne forsøk som om de var løfter om noe bedre. Ja, å spille selv er som å gjengi sitater, framsi bruddstykker av en høyere litteratur, og slik komme nærmere det beste.

NOE AV DETTE SKYLDES instrumentets egenart. Pianoet er ikke svært vanskelig å traktere. Ikke så lett som trekkspillet, men avgjort enklere enn fiolinen eller gitaren, for ikke å tale om de akk så krevende blåseinstrumenter klarinetten eller trompeten. Mot disse er klaveret forholdsvis enkelt, i alle fall som drømmefabrikk for en selv. Tonegangen går så selvfølgelig nedenfra og oppover, med svarte og hvite tangenter omtrent annenhver en. Akkordene slås enkelt, moduleringen av lett og kraftig er heller ikke vanskelig å få til. Det er nettopp derfor det heter piano, en kortform av «pianoforte» eller «svakt-sterkt», altså et instrument du kan spille både sterkt og svakt på, lavt og høyt etter ønske. Klaveret er kort sagt laget for å kunne gi fulltonende musikk uten altfor mye strev. Så sett deg bare ved tangentene, la fingrene løpe – og du løfter i alle fall en flik av himmelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av den private himmel, må det legges til. Pianoet er hjemmets instrument, for stort og tungt til å bringes ut, og derfor henvist til fast plass i ens egen stue. Borgerlig? Ja så avgjort, både i pris og i praksis. Messinginstrumenter kan tas med utendørs og trakteres i korps. Pianoet spilles bak egne tapeter. Det første kan det bli revolusjon av, det annet ikke.

MEN HVA GJØR det med deg? En fransk forfatter har nylig forsøkt å finne ut hva klaverspillet betyr for personligheten. At man kan dyrke musikken alene ved tangentene, time etter time, det må jo bety noe? Heller enn å spørre hva mennesket gjør med musikken, bør man kunne spørre hva musikken gjør med mennesket, om enn aldri så mye amatør.

François Noudelmans «Le Toucher des Philosophes» («Filosofene ved tangentene») undersøker hva tre kjente filosofer får ut av sitt klaverspill: Friedrich Nietzsche, Jean-Paul Sartre og Roland Barthes.

Flere kunne naturligvis vært tatt med. Både Schopenhauer og Adorno dyrket pianospillet, sikkert flere også. Men de tre utvalgte representerer i alle fall en variasjon som i seg selv er interessant, å dømme etter omtalene av Noudelmans bok i pressen. Etter hva jeg leser gir den nemlig nokså ulike svar på spørsmålet om hva som skjer når store tenkere som er offentlig kjent for sine bøker, gir seg klaverspillet i vold rent privat. Forskjellen består først og fremst i de ulike holdninger som de inntar til den musikken de presterer selv.

SARTRE SKREV IKKE om sitt eget pianospill, knapt om musikk i det hele tatt. Det berømte avsnittet i «Væren og intet» som handler om radioen og dens virkemåte, dreier seg utelukkende om det talte ord i radio, ikke om musikken. Like fullt dyrket Sartre musikken selv, ja timene ved klaveret var så viktige for ham at han uten denne atspredelse knapt ville kunnet skrive alle sine store verker.

For Nietzsche var det nærmest motsatt. Hans klaverspill ble til komposisjoner, over sytti i tallet, og arbeidet med komposisjonene førte ham i sin tur dypt inn i musikkens filosofi. Berømt er her særlig den betydning som Richard Wagner fikk for hans tenkning, så lenge vennskapet varte, noe som framgår av brevvekslingen mellom de to. Korrespondansen Nietzsche-Wagner foreligger. både på tysk og engelsk og kan anbefales for den som er interessert i genier. Det er blitt sagt at vennskapet mellom de to representerer selve høydepunktet i det nittende århundres kultur…

Roland Barthes, den franske kulturfilosof, befant seg på en måte mellom de to andre ved at han dyrket sitt eget amatørskap, men skrev om både pianospill og musikk og brukte innsikten derfra i egne tekster. Men altså i tekster, ikke i musikk.

FOR ALLE DE TRE store ånder sto pianoet som et kvinnelig, for ikke å si et moderlig, instrument. Og det kan man jo forstå. Klaveret er omsluttende, mykt og takknemlig. De tre filosofene mistet alle sine fedre tidlig i livet og vokste opp med mor og bestemor.

Pianofortet var da også i de fleste borgerlige hjem som regel traktert av mor, kanskje fordi hun var mest hjemme? Det var i alminnelighet hun som lærte barna å spille, eller sendte dem av gårde til en spillelærerinne. De siste var alltid damer, voktere av pianoets akk så vanskelige kunst. Strenge men tålmodige damer, som gjerne fikk et litt drømmeaktiguttrykk når de overtok klaviaturet for å vise eleven hvordan denne stykket kunne lyde.

Hva skjer med pianospillet i den elektroniske tidsalder, når hammerens slag mot strengene erstattes av elektronenes kretsløp i transistorene? Når tonesettingen med et museklikk kan velges i en hvilken som helst variant og bassene innstilles etter behov? Det kan man saktens undre seg over.

I dag er pianoet knapt å se i et borgerlig hjem, hvis det da finnes slike hjem lenger. Musisering krever dertil høyere grad av profesjonalitet enn før, så godt forsynt med fullkomne innspillinger som vi er blitt gjennom alle mediene i dag. Synd for drømmene. Synd også for filosofene? Vel – de siste har visst holdt på sin musikk lenger enn de fleste. Edward Said spilte klaver helt til han døde forleden år. Dag Østerberg trakterer fortsatt pianoet etter det jeg forstår.

Ennå stiger altså håpet om det fullkomne opp mot himmelen fra amatørens tangenter.

Hans Fredrik Dahl er professor ved Universitetet i Oslo.