Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Pinlig for Norge

Norsk kunst beordres til Veneziabiennalen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE

skal delta på Veneziabiennalen neste sommer. Det var den klare beskjeden fra statssekretær Yngve Slettholm i NRKs Kulturnytt i går, og beordringen om biennaledeltaking ble rettet til styreformann i OCA (Office of contemporary art), Tom Remlov. Den kom etter at det statlige kunstformidlingskontoret hadde gitt sine nordiske samarbeidspartnere beskjed om at Norge ikke hadde økonomi til å bli med, etter som bevilgningene fra Kulturdepartementet hadde gått ned.

DET VIL BLI

oppfattet som merkelig om styrtrike Norge skulle utebli fra kunstolympiaden i lagunebyen. Ikke bare sett i et aktuelt økonomisk perspektiv, men først og fremst fordi Veneziabiennalen har vært et sted som til tider har synliggjort norske kunstnere i en internasjonal sammenheng. Riktig nok var fjorårets bidrag et bomskudd, med feil valg av en lavmælt, kammerspillende kunstner i en så spektakulær sammenheng. Men dette var også - etter mitt syn - den mest kaotiske og dårligst organiserte biennalen siden 1972. Av internasjonale kritikerreaksjoner å dømme var jeg ikke alene om den oppfatningen.

OCA BURDE DERFOR

se det som en oppgave å reise kjerringa etter sitt feministisk vinklete prosjekt med den usamstemte trioen Karin Mamma Andersson (Sverige), Kristina Bræin (Norge) og Liisa Lounila (Finland). Det så atskillig bedre ut på katalogpapiret enn i utstillingspaviljongen, og det er tross alt den sistnevnte delen som bør telle mest ved en biennale. Det så man ved langt mer vellykkete nordiske samspill i 1978, 1988, 1990, 1995 og 1997, med Frans Widerberg, Per Inge Bjørlo, Per Barclay, Per Maning og Sven Påhlsson som norske utstillere.

BIENNALEN I VENEZIA

gir med sin fellesnordiske paviljong en mulighet til å eksponere kunstnere fra denne regionen internasjonalt som ingen annen biennale har. Dersom økonomisk grunnlag skulle ha ligget til grunn for å prioritere mellom «alle biennalers mor» og den nå pågående Bienal de São Paulo i Brasil, burde OCA avgjort ha valgt venetianernes arrangement. Også fordi pengefolkene i presidentskapet sparket den selvstendige Ivo Mesquita fra Brasil og hyret den tyske kunstpampen Alfons Hug til å lede biennalen i Ibirapuera-parken. Et inngrep som møtte sterke internasjonale protester for tre år siden.

MAN KAN FORSTÅ AT OCA

klager over at bevilgningene ikke strekker til for en skikkelig presentasjon. I fjor brukte staten en god slump penger på å sende ned norske notabiliteter til åpningen, uten at det gjorde så mye fra eller til for kunsten.

Statssekretær Slettholms departement og UD kunne derfor gå foran med et godt eksempel og slanke sine kvoter med utsendinger, og kanalisere de kronene til kunsten. For det er vel den som er viktig i Venezia.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media