Pipas ironi

Det er slutt mellom pipa mi og meg. Vi har sagt farvel. Jeg får ros og skryt fra leger, venner og bekjente.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De snakker som om jeg har vunnet en seier, men farvelet er ikke slik, det er snarere fylt av vemod, og som etter en heftig forelskelse kjenner jeg ennå sødmen: Vi hadde det godt sammen. Derfor er det nødvendig å beskytte atskillelsen mot dem som ser på den som en triumf, og som raskt kan komme til å benytte seg av den i egen vinnings øyemed: Tobakksskaderåd og andre skaderåd, Finansdepartementets avgiftsjegere, sunnhetsapostler, Gro, WHO og Rikshospitalets ledelse. Sistnevnte har satt opp et «partytelt» utenfor sykehuset. Der kan røykere ta seg en blås - om så den siste. Jeg har sett de trengende kjempe seg fram til oasen, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at det var et tiltak næret av en særlig utspekulert ironi. Faktisk bør Rikshospitalets ledelse gjøre som andre i disse tider og si at det ikke er ironisk ment!

JEG RØYKTE MYE. Til tider var jeg og nærmeste omgivelser så innhyllet i røyk at det ikke ville være urimelig å påby meg å gå med en bærbar fyrlykt med automatisk tåkelur.

Av forståelige grunner ble vi mer og mer tosomme, pipa mi og jeg. Selve tidsånden var mot oss. Klimaet var ugunstig. Jeg utelukker ikke at samfunnsforholdene generelt sett er en vesentlig årsak til bruddet.

Etter som vi følte motstanden øke, ble forholdet mer intimt, mer fortrolig. Vi søkte de stille og folketomme plassene. Vi holdt oss for oss selv, og oppsøkte vi en restaurant, brukte vi tid på å finne et bord hvor strenge blikk ikke nådde oss. Vi ante noe illegalt i enden av vår forbindelse, men det styrket båndene og knyttet oss til andre som hadde det på samme måten. Med dem utviklet vi et særegent fellesskap, styrt av et paradoks: Vi var ikke uenige i motstandernes fornuftige argumentasjon, samtidig som vi forbeholdt oss retten til å neglisjere denne kunnskapen. Respekten for motstanderne var så stor at vi aldri ville finne på å delta i en debatt om helse og røyking. Saklig sett hadde vi tapt. Uten å mukke lot vi oss derfor flytte til mindre og mindre rom - eller helt ut av bygninger. I vitenskapens, fornuftens og anstendighetens navn og med tanke på den oppvoksende slekt kunne vi liksom ikke si noe.

De hadde oss, skaderådet, og andre råd. Vi var innringet, og om de utviste tålmodighet, kunne de bare la oss dø ut.

Men det var ikke nok for dem.

OG DET VAR DA det skjedde. Plutselig en dag står det en artikkel i avisa om pipa mi og meg. Vi hadde gjort det vi forsverget at vi ville gjøre, nemlig offentlig forsvare egen last. Sånt gjør man da ikke. Men vi trådte ut av tåka og bekjente forholdet, harme over en tiltakende undertrykkelse, særlig avgiftenes usosiale utslag.

Det var selve Måten som opprørte oss.

En pakke MacBarens var på det tidspunktet oppe i hundre kroner - i dag koster den 120 kroner, mot 30 kroner i Danmark. Vi var til og med redde for å bli smuglere og kriminelle, pipa mi og jeg. Ble vi kriminelle, kunne vi ikke da med en viss rett si at staten tvang oss til å bli lovbrytere? Om ikke juridisk, så kan det i alle fall etisk argumenteres godt for et slikt syn.

Om tobakksfabrikantene dømmes, hva da med statens heleri?

Sånn våknet vi til kamp, pipa mi og jeg og mange med oss. Og sånn aner jeg hvordan grupper og folk kan drives over på den gale sida av loven, tilskyndet av moralske mennesker med gode hensikter. Ja, hvem vet, men det ville være uklokt å se bort fra at vi på et eller annet tidspunkt også kunne bli terrorister.

I EN NYHETSSENDING på TV møtte vi en av røykerne på Rikshospitalet. Hennes bein var for svake til at hun kunne gå til «partyteltet». Hun tente derfor sigaretten rett utenfor inngangen til sykehuset. Hun har min støtte, ikke fordi hennes sigarett er noe vesentlig bidrag til bedre helse, men fordi sykehusledelsens uforstand er verre.

Det er imidlertid over mellom pipa mi og meg. Jeg trodde ikke det ville ende på den måten. I den heroiske artikkelen skrev jeg blant annet at om noen ser en sky på himmelen etter min død, ja, så er det bare Vårherre som har tent pipa. Det kan for så vidt fortsatt skje fyllest, hva vet jeg, men altså, da et infarkt nær satte denne smukke teori ut på praktisk prøve, måtte det foretas noen valg. Opplysningskampanjenes kunnskap avtvang meg et ja eller nei. Det var fortærende, men nødvendig. Atskillelsen var uunngåelig. Kjærlighet kan være sånn; selv når den skiller, består den.

Ser jeg en kar i krok, pattende på sin pipe, vil jeg nikke jovialt som til en gammel bekjent og lavmælt si at jeg forstår så inderlig godt, samtidig som jeg ikke kan motsi dem som ser ironien ved at historien om pipa mi og meg kan virke forebyggende.

I dag står pipa som en installasjon på peishylla. Den er et kunstverk.