Pipenes sang

En gang var fabrikken symbolet på det moderne, effektive og rasjonelle. Nå er pipene nesten borte, og arbeiderne er blitt operatører.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOTODDEN i Telemark tilhørte de blytunge industribyene i Norge. Her røyk det fra fabrikkpipene på Tinfoss Jernverk allerede i 1894, og i 1905 kom Hydro med salpeterproduksjon og kraftutbygging. Klassedelingen var hard og motsetningen til bygdene rundt sterk som stål. Byens identitet var ett med industrien, noe som gjenspeiles i den gamle bysangen der det bl.a. heter: «Hvis du noen gang sydfra er kommenEr det røyken som preger vår stad.Det er denne som hilser velkommen,og vi hilser tilbake så glad.»

RØYK FRA PIPENE betydde arbeid, brød og trygghet. I dag signaliserer røyken det motsatte: Forurensning, avleggs produksjon og utrygghet. Byen ved Heddalsvannet har fremdeles noe industri, men den er mest kjent for den årlige bluesfestivalen. Røyken er borte og jernverket er jevnet med jorda. Notodden er i ferd med å bli et omvendt ikon: Industribygg er blitt fornminner og museer, det produseres musikk, ikke jern, og nye boliger og kjøpesentre overtar bybildet. Det samme skjer over hele landet og gjenspeiles i tallene fra Statistisk sentralbyrå. Antall sysselsatte i industrien er det laveste siden 1950. Bare siden 1972 har vi mistet 120 000 industriarbeidsplasser.

DENNE UTVIKLINGEN er bakgrunnen for den uro som er skapt av planene om å nedlegge Union i Skien. Uroen skyldes ikke bare at et stort antall arbeidsplasser forsvinner. Den næres av at vi er midt oppe i et økonomisk hamskifte som utfordrer vår kulturelle identitet og vår sosiale og politiske forståelse. Den nye økonomien påvirker det sosiale hierarkiet, vår selvforståelse, vår rolle som forbruker og vår oppfatning av verdier. Sleggene er uten sang og ingen fløyter blåser lenger av arbeidsskiftet. Nå skal vi produsere ideer, historier, underholdning, symboler og kulturelle koder - ikke håndfaste produkter med lang levetid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SEKS FORSKERE med utspring i NTNU i Trondheim har i boka «Fabrikken» levert en overbevisende og levende beskrivelse av denne utviklingen, både på det kulturelle og økonomiske området. En hovedpåstand er at konsumet har overtatt produksjonens rolle som drivkraft i økonomien, bl.a. fordi industrien er i stand til å produsere langt mer enn hva vi kan forbruke. Det forkorter ikke bare produktenes levetid, men påvirker også vår forestilling om at den gode borger er en produserende borger. Når fokus skyves over på etterspørsel, endres også borgerplikten: Det er viktigere å shoppe enn å jobbe. Dette gjør noe med vår identitet og sosiale status. Mens dette tidligere var knyttet til vår plass i produksjonshierarkiet (eier, direktør, funksjonær, arbeider), er det nye selvbildet i økende grad et resultat av tingene vi omgir oss med. Det innebærer også at vi lett kan endre identitet når det passer, men innenfor konsumentkulturens tilbud. Her viser forskerne til forfatteren Kjartan Fløgstad fyndige påstand: «Tusen val, ingen alternativer».

ER FABRIKKEN dødsdømt i vår del av verden? Både ja og nei, sier forskerne. Den gamle modellen som samlet produksjon og lager på ett sted, er dødsdømt. I vår tid er fabrikken et informasjonsbasert nettverk med spredt produksjon og løpende logistikk. Eierne har gjort produksjonen til en nomade som flytter etter ressursene, dvs. den billigste arbeidskraften og de gunstigste skattebetingelsene. Automatisering gjør at arbeideren blir operatør, altså en som overvåker prosessene.

DET INTERNASJONALE perspektivet på denne utviklingen er viktig. Mens vi tidligere holdt fattige land nede som rene råvareprodusenter, er mange nå forfremmet til industrinasjoner. I dag er Kina damphammeren i den økonomiske utviklingen, og India stormer fram. Dette får mange - også ledende norske politikere - til å tro at vår framtid bare kan bygge på forskning og utvikling. Slik tenkning er ikke bare kortsiktig, den er også grenseløst naiv og politisk uholdbar. Helt siden 1997 har Kina utdannet flere ingeniører enn USA, Japan og Tyskland til sammen. Å tro at Vesten skal tenke og Østen produsere, er derfor en nyimperialistisk idé. Det er bare et tidsspørsmål før land som Kina og India er fullt på høyde med Vesten når det gjelder høyteknologi og avansert elektronikk.

OGSÅ I NORGE kan forskning og utvikling bare lykkes hvis vi beholder en avansert industriell base. Det krever en nasjonal strategi som i dag ikke finnes.