Pisk og gulrot

Når Thorbjørn Jagland som førstemann i trontaledebatten brøyter vei for en ny parlamentarisk situasjon i dette landet, vet vi hva høstens politiske debatt vil dreie seg om. Jagland må tas på alvor når han på denne måten går inn for å danne en flertallsregjering eller en regjering med fast og bredt grunnlag i Stortinget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Problemet for Jagland er at han samtidig ødelegger muligheten for å få dette til. Han kan ikke først pryle andre partier og så lokke dem. Det blir ikke samarbeidsklima av det.

Både Trygve Bratteli og Odvar Nordli kom i sin tid med utspill om endring av Arbeiderpartiets holdning til regjeringssamarbeid med andre partier. Drømmen om flertall alene i Stortinget hadde forsvunnet både på grunn av velgerne og ny valgordning. Men det ble med tanken. Etter Jaglands innlegg i går må samarbeidslinjen betraktes som offisiell politikk. Spørsmålet er om en slik regjering bare er et luftslott, eller om det kan bli en realitet.

  • Det skal i det minste sies at Jagland med sitt utspill har satt sitt preg på den to dager lange trontaledebatten i Stortinget. Regjeringsspørsmålet er satt ettertrykkelig på dagsorden. Det er selvsagt ingen lystelig situasjon for regjeringen Bondevik. Når statsministeren får ordet i formiddag, må han svare på utfordringen. For selv om Jagland har vunnet dagsordenen, er det langt fra sikkert at han går seirende ut av debatten. Og han kan fortsatt bli høstens taper hvis Bondevik klarer å få vedtatt et budsjett som ikke er aldeles maltraktert i Stortinget.
  • Når et så viktig utspill fra Jagland straks reiser flere spørsmål enn det gir avklaringer, skyldes det at Jagland selv er så tvetydig. Han holder døra oppe for samarbeid med alle, og siterer partikollega Gerhard Schröder på det. Men slik Jagland nå beskriver den sittende regjeringen, vil det være et pjuskete og mørbanket sentrum som kommer krypende til et slikt samarbeid. Når denne regjeringen er så udugelig som Jagland påstår, kan det ikke være så attraktivt å gå i kompaniskap med de samme partiene heller.
  • For jeg går ut fra at Jagland ikke har Høyre i sine tanker. Det er nok helst Kristelig Folkeparti han vil ha med seg. Politisk har han mer å hente der enn hos SV og Sp. Men den venstrekoalisjonen som Yngve Hågensen og Kristin Halvorsen fabler om, ville kneble Jagland i altfor mange viktige spørsmål. Derfor vil han betakke seg.
  • Det som gjør Jaglands utspill såpass diffust at mange tviler på alvoret bak det, er at han fortsetter å hamre løs på kontantstøtten. Den er ikke bare skyld i alt som går galt i dette landet, men står også som et uoverstigelig hinder for Jaglands regjeringsstrategi. Han kan jo ikke innbille seg at han skal felle Bondevik med Høyres hjelp og så få til en politisk avtale med Bondevik etterpå. Her er det snakk om en hjertesak. Så sentralt står motstanden mot kontantstøtten i alt Jagland og hans partifeller nå sier, at det svekker troverdigheten ved hans regjeringsutspill. Selv vi som er enige med Jagland i selve saken, må innrømme at han overdriver grovt i den betydningen han gir den.
  • Nå har vi faktisk en regjering, selv om det ikke virket slik i går. Aller minst ble det noen avklaring på hvordan den skal få et budsjett vedtatt i høst. Bare Carl I. Hagen viste en viss forsonende holdning, men det hjelper ikke så mye. Arbeiderpartiet og Høyre slo på hver sin side gjerdestolpene enda lenger ned i bakken i går. Dette kan selvsagt ende med at regjeringen Bondevik må kaste kortene. Men selv etter gårsdagens utspill fra Jagland har et alternativ til Bondevik ikke rykket nærmere. Til det har Jagland stilt altfor klare betingelser til et flertall i Stortinget for å ta over. Det flertallet eksisterer ikke. Det som gjør Bondeviks situasjon mer utsatt enn hittil, er Høyres desperate behov for å komme seg ut av en umulig situasjon. Og det er lettere for Høyre å felle statsministeren med den svekkede populariteten han har i dag enn før ferien.