Pisk og gulrot

Ap-leder Jens Stoltenberg mener et rapp fra partipisken må til for å føre Norge inn i EU. Han burde heller akseptere at Norge vil stå utenfor i lang tid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EU-SAKEN LIGGER som en våt klut over norsk politikk. Den lammer nytenkning, stenger utsikten mot verden og gjør at ethvert realistisk regjeringsalternativ må bygge inn en selvmordsparagraf i sitt politiske grunnlag. Med unntak av Senterpartiet og Høyre har alle partier taleføre fraksjoner i EU-saken. Fremskrittspartiet tror riktignok at de har gjort det lett for seg selv ved å late som saken ikke eksisterer. Men også i Frp er meningene delte. Ingen synes å interessere seg for et nærliggende alternativ til dette nachspielet: Å akseptere at det for tida ikke finnes noen realistisk mulighet til å føre Norge inn i EU. Resultatet er at Norge ikke har noen utenrikspolitikk som samsvarer med landets posisjon, interesser eller muligheter.

MED JEVNE mellomrom blåses det i luren fra de to leirene i EU-saken. Akkurat nå gjelder det spørsmålet om å binde Arbeiderpartiets EU-motstandere til å stemme mot egen overbevisning dersom partiet går inn for å søke medlemskap. Sett utenfra er det ufattelig at noen i det hele tatt har kommet på tanken. Alle vet jo at enhver antydning til tvang i EU-saken mobiliserer sterke følelser og kraftfulle nasjonale symboler. Derfor advarer EU-tilhengere som Reiulf Steen, Thorbjørn Berntsen og Thorbjørn Jagland mot å bruke pisken. Jagland sukker over at EU-debatten i Norge alltid faller ned på et taktisk plan, og konstaterer at det ikke beveger folkemeningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JAGLAND HAR helt rett i det. Ingenting gjør EU-saken mer grumsete enn spørsmål om prosedyrer der folkemeningen tolkes i det nokså ulendte terrenget mellom jus og politikk. En ting er selvråderetten som tungt symbol og argument i den viktige debatten om medlemskap. Når selvråderetten innskrenkes i partier eller andre organisasjoner, blir det dobbelt tungt. Slik blir partipisk og tvang en parallell til hva vi har i vente fra Brussel.

ETTER TRE forsøk på å få Norge inn i EU, og to folkeavstemninger, bør politikerne nå besinne seg. Selv om meningsmålingene innimellom svinger mellom ja og nei, finnes det ingenting i norsk opinion som tilsier at tida er moden for enda en omkamp. To store stabbesteiner ligger i veien, nå som før. Det handler om konflikten mellom nasjonal suverenitet og overnasjonalitet og om markedsadgang eller nasjonal kontroll med strategiske ressurser. EUs suksess som kontinentets fredsdue beveger ikke opinionen, ei heller utvidelsen østover. Selv et økende ønske om større frihet i relasjonen til USA, gir ikke merkbare utslag i folkemeningen.

SKAL DETTE endre seg, må det skje ved naturlige prosesser i den offentlige debatt, i partiene og organisasjonene. Tvang til tro er ingen farbar vei. I et slikt perspektiv er det grunn til å tro at det vil gå mange år før Norge eventuelt er moden for å bli medlem i EU. Et kompakt kobbel av politikere, embetsmenn og forskere - med Thorbjørn Jagland i spissen - nekter å innse dette. Blikket er frosset i retning EU, og det er stengt for de muligheter som tross alt ligger i å stå utenfor. De burde vite bedre. I etterkrigstida har Norge vært et land i skjørtene på stormakter som Storbritannia, USA og EU. Egne initiativ har vært få, men med to betydelige unntak: Havrettspolitikken og fredsdiplomatiet i Midtøsten. I begge tilfeller var det en fordel - for ikke å si en forutsetning - at Norge ikke var medlem av EU.

EU-POLITIKERNES tunnelsyn stenger for å utnytte disse mulighetene. Sutringen over manglende taburetter rundt konferansebordene i EU, gjør at deler av norsk utenrikspolitikk er merkelig kraftløs. Det gjelder bl.a. på områdene fisk, olje og energi hvor våre interesser er klart annerledes enn EUs. Her står produsentlandet Norge mot superkonsumenten Europa. Det gjelder i nordområdene hvor vi støter på stormaktene USA og Russland som i økende grad finner hverandre når det gjelder oljepolitikken. Å håpe på noen hjelp fra EU i denne saken er i beste fall optimistisk.

SELV DEN SURESTE EU-motstander vil innrømme at vår merkelige posisjon som lausunge i EU er problematisk. Likevel gjør EU-tilhengerne seg selv en bjørnetjeneste når de så ensidig asfalterer veien mot Europa. De må ikke glemme at første bud i utenrikspolitikken for et lite land er å gjøre seg selv strategisk interessant.