Pitbullene er løs!

I går morges freste Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen i radioen: «Nå skal jeg svare ferdig!» Da måtte han nemlig bortforklare uttalelsene til partiets kriminalpolitiske talsmann, stortingsrepresentant Jan Simonsen, om at flyktninger i asylmottak må leies av nordmenn til butikken slik at de ikke får sjanse til å stjele mens de venter på at asylsøknaden skal bli avgjort. Og før det hadde Hagen brukt rå partimakt for å sette munnkurv på pitbullene Hedstrøm og Kleppe, som er blitt uregjerlige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Balansen i Hagens budskap til velgerne er forrykket i denne valgkampen. Han hadde planlagt å snakke om eldreomsorg og helsepolitikk. Innvandrerspørsmålene skulle bare være den dirrende understrengen. Når han hadde klart å sette svikt i eldreomsorg og helsetilbud på dagsorden, skulle høye utgifter til flyktninger og asylsøkere stige fram som en urettferdighet mot «våre egne gamle». Når dette budskapet er i balanse, kommer lov og orden nærmest av seg selv, siden mange flyktninger, asylsøkere og innvandrere altså er synonymt med økt kriminalitet både for Jan Simonsen og i ørene til dem som er mottakelige for Carl I. Hagens finslipte kommunikasjonsteknikk.

  • Men dels er hans elever ikke like flinke som ham selv, dels er de populister og vil ha klar, folkelig tale også om innvandrere. Det var slik Fremskrittspartiets stifter, Anders Lange, ville ha det da han i Saga kino i 1973 erklærte Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep for stiftet. I Anders Langes avis tordnet partistifteren mot utviklingshjelpen, som han kalte «negerskatt».
  • Svært mye av æren for at Fremskrittspartiet ved stortingsvalget i 1997 ble landets neste største parti, og henger utrolig godt sammen etter 25 år i norsk politikk, må tilfalle Carl I. Hagen og hans evne til å balansere strømningene på grunnplanet. Han har ledet partiet på en hjemmesnekret, høyrepopulistisk linje og avvist forsøk på overtakelse både fra tradisjonelle høyreekstremister som Erik Gjems-Onstad og moderne liberalister som Pål Atle Skjervengen.
  • Ved lokalvalget for fire år siden fikk Fremskrittspartiet 12,1 prosents oppslutning til tross for avskalling og indre strid. Førsteamanuensis Tor Bjørklund slår i sin ferske bok «Et lokalvalg i perspektiv» fast at innvandringsmotstand drev tilslutningen til partiet opp ved valget i 1995. Dagbladets avsløring av Hedstrøms lefling med høyreekstremistene i Godlia kino ble symbolsaken som styrket Frp, slik den såkalte Mustafa-saken i VG gjorde ved valget i 1987. Innvandring spilte mindre rolle ved stortingsvalget i 1997 da Frp fikk 15,7 prosents oppslutning. I den valgkampen dominerte eldrepolitikk og helsespørsmål.
  • Carl I. Hagens prosjekt foran dette valget var å rykke ytterligere fram ved å kombinere disse to sakene, men altså slik at han selv framsto som en talsmann for opprustning av eldreomsorgen og helsetilbudet, mens Hedstrøm og Kleppe skulle minne velgerne om at det går mye penger til flyktninger og asylsøkere som kunne vært brukt på helse og eldre. Etter at dette opplegget hadde produsert et godt valgresultat, skulle Hagen bruke sitt «mandat» som vellykket talsmann for bedre eldreomsorg, overfor Bondevik-regjeringen. Drømmen har nå lenge vært en statsrådsstilling. Men om det ikke går, så ønsker han i hvert fall å oppnå en enda mer solid posisjon i den politiske varmen og en sterk utgangsstilling foran neste stortingsvalgkamp.
  • Det er dette Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm kan ha spolert med sitt «roadshow» mot innvandrere, der Oddbjørn Jonstad tiltok seg en uventet sterk birolle ved premieren da han forsøkte å stappe protestløpesedler ned i utringningen på en kvinnelig protestant med fremmedkulturelt utseende. Jonstad har lite sans for Hagens nyanser, og tar til orde for å plassere flyktninger i egne leirer til de kan sendes hjem.
  • Hagen mistet kontrollen over pitbullene, han synker på meningsmålingene, og han har ikke fått ørens lyd for sitt budskap om helse og eldre. Det er derfor han nå er så sint at han også freser i radioen. Men det gjenstår å se hvordan alt dette slår ut på valgdagen.