Plassen i vårt hjerte

Det er bare ni måneder siden Kjell Magne Bondevik måtte plukke med seg skrytebildet av Bill Clinton og overlate kontoret til den urbane og tilsynelatende suverene kjekkasen fra vestkantdynastiet Stoltenberg. Sosialøkonomen forsøkte lenge å forføre oss med tung tids tale om delprivatisering, SDØE og omlegging av offentlig sektor. Seks måneder seinere lå han på nesa som taper på meningsmålingene. Nå kjemper han om plassen i våre hjerter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han var så til de milde grader et uttrykk for den nye tid: ung og velutdannet, en internasjonalt orientert økonom med et profesjonelt forhold til mediene, trygg i debattene, pen i tøyet og akkurat passe avideologisert. Verdensmester liksom, men tilsynelatende uten den lille feilen i mønsteret som ydmyke teppevevere legger inn for å vise at selv tilløp til mesterverk er gjort av menneskehender. Det skulle vise seg å være taktisk usmart.

  • Nyslått statsminister Jens Stoltenberg og hans politiske rådgiver Jonas Gahr Støre, begge selvsikkert til stede på øverste hylle hos selveste Gudmoren, Gro Harlem Brundtland, overtok statsministerens kontor i mars i år med elitens irriterende tro på at bare den får snakke ferdig, så skjønner nok folk sitt eget beste og gjør som de blir fortalt. Temmelig distansert, og på et dialektfritt teknokratspråk, manuduserte statsministeren oss i økonomiens lover under sosialdemokratiet. Her skulle det tenkes langsiktig og prinsipielt konsistent der politiske konkurrenter blåste seg opp med uansvarlige, lettvinte og kortsiktige løsninger.
  • Resultatet forelå seks måneder seinere da for eksempel kampen om billig bensin bidro til å bringe Hagen til høyder han knapt hadde drømt om å bestige, og Arbeiderpartiet helt ned på 22 prosent på enkelte av meningsmålingene, eller «all time low» som det heter på økonomisk. Det var da Stoltenbergs rådgivere forsto at den som vil vinne tilbake i det minste en tredjedel av kongeriket, må ville noe langt mer enn å friskne til fra en depressiv reaksjon. Nå skulle Stoltenbergs menneskelige ansikt fram i medielyset og teknokratiets rasjonelle kjølighet, representert ved Gahr Støre, trekkes lenger inn i kulissenes halvmørke.
  • En statsminister må gjerne fastholde sitt politiske manifest om at velferdsstaten skal hindres i å forvitre både på kort og lang sikt. Han må gjerne forutsette at folket bør gidde å anstrenge seg så pass at det forstår hva som menes med statlig eierskap av sykehusene, modernisering og effektivisering av offentlig sektor, og delprivatiseringens fortreffeligheter til sjøs. En statsminister kan gjerne tie mens partiformann og fredsmekler Jagland taler og legger nesten en halv alen til sin vekst som utenriksminister med rett til å irettesette alle som ikke kjenner situasjonen slik Jagland kjenner den. Men statsministeren kan ikke unndra seg å erkjenne at mennesket, altså velgeren, viser seg å skille seg fra det politiske dyret, på en rekke felter. Altså må en statsminister kjempe om en plass i velgernes hjerter. Og veien dit går som kjent nødvendigvis ikke gjennom hodet.
  • Så nå sitter det som skal bli velgermagneten Jens på kjøkkenet hjemme hos Thorvald med leverpostei på brødskiva, nesten like blid som Thorvald, og bare vise VG-journalisten det fingertykke arret som flammer opp av bukselinningen hans. Arret er et minne fra sykehuset i Beograd den gang han holdt på å dø av alle slags betennelser, da familien bodde i Jugoslavia på begynnelsen av 60-tallet. Møt Jens som spiser knekkebrød og rosinboller, et anbefalt kosttilskudd for hodesterke teoretikere i trening for å vinne norske hjerter.
  • I går avsluttet Stortinget høstsesjonen. Arbeiderpartiet er skylt på land etter nær-druknings-døden i Frp-bølgen. Fortsatt skvalper meningsmålingene i lavvannet, og folket har ennå ikke meldt seg på debatten om fylkeskommunen. Men budsjettforliket er i havn, og Hagen er midlertidig falt blant sine egne. Jens har på sin side nettopp vendt hjem fra barndommens rike i det gamle Jugoslavia. Her virket Thorvald som diplomat og fredsmekler, her gjenforenes nå Jens med sin gamle barnepike, Smilja, på alle førstesider. Nå mangler det bare at Mona Juul og tvillingene kommer seg på plass hos pappa på Betlehemsmarkene, så rekker vi kanskje fred i Jens' tid.