- Platebransjen overser Bygde-Norge

Folk kjøper mindre musikk enn tidligere. Norge er det landet i verden med størst nedgang i platesalget. Første halvår var nedgangen på 15,8 %. Salgssvikten har gått utover de mange norske debutantene som har blitt lansert. Eks-platedirektør Dyrhaug med kraftsalve Norske artister hermer for mye etter utenlandske kollegaer, mener Ivar Dyrhaug. - Platebransjen har en nesegrus beundring for utlandet samtidig som det glemmes at Norge stort sett består av distrikter, fastslår han.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dyrhaug hadde knallsuksess som platedirektør inntil han trakk seg i fjor sommer. Nå er han bekymret for platebransjens framtid.

- Noe av det første jeg skjønte når det gjaldt Norge og musikk, var de enorme forskjellene det er mellom de hippe miljøene i Oslo og smaken i resten av landet. Trendfikserte Oslo-artister selger sjelden særlig mye på landsbasis, hevder Dyrhaug.

Ble ledd av

NRK-mannen Dyrhaug ble advart da han i 1987 bestemte seg for å starte eget plateselskap. Bedre ble det ikke da det ble kjent at de to første Dyrhaug skrev kontrakt med het Dance With A Stranger og Steinar Albrigtsen - to artistnavn som hadde blitt avvist gang på gang av de andre selskapene.

- Men det gikk jo ikke så verst. Albrigtsen solgte 180 000 og Stranger 140 000 av debutalbumene sine, smiler Dyrhaug. Dette står i sterk kontrast til årets debutanter som sliter med å selge mer enn et par tusen skiver.

Felles for nesten alle Dyrhaugs satsninger var deres brede og ikke spesielt trendorienterte stil.

Oslo er ut

- Også kom de fleste fra Distrikts-Norge. Problemet med mange Oslo-artister er at de har en stil som ikke treffer resten av Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Fordelen med artister fra bygda er at de har en tydeligere og bredere profil enn det de fleste Oslo-artister har. Dessuten har de støtte hjemmefra. Kommer du fra Sauda har du automatisk masse folk i ryggen når plata di gis ut. Kommer du fra Oslo er det ingen som bryr seg, konkluderer Dyrhaug.

- Jeg tror også det er lettere å drive et norsk plateselskap utenfor de internasjonale konsernene som Sony, Warner og EMI. De har blikket rettet mot England og USA. De hører hva som er trendy der ute og plukker opp artister med tilsvarende stil her hjemme. De som er trendbevisste har dessuten fått fylt sine behov gjennom utenlandske artister. Resten av befolkningen bryr seg ikke om trender, og stiller seg dermed likegyldige til hippe artister.

Storhetstida er over

Dyrhaug tror likevel årsakene til det skrale platesalget i 1996, er sammensatt. Dessuten er det ikke slik at satsning på feil artister kan ta hele skylda for nedgangen.

- Jeg solgte meg ut av Norsk Plateproduksjon i fjor sommer. En av årsakene til det var at jeg forutså at bransjen ville få en smell.

- Jeg tror rett og slett at storhetstida for musikk på CD og kassetter er over for godt. Revolusjonen i medieverdenen har ført til at plater for mange unge folk er overflødiggjort. Folk har fått så mye annet å bruke tid og penger på. Før var det naturlig for folk å sitte hjemme i stua si og lytte på en plate én hel time i strekk. For unge folk i dag tror jeg det er unaturlig, sier Dyrhaug som peker på at 90-åras fragmentariske hverdag ikke er skapt for lange CD-er.