Pleie for eksport

I går startet mennene lønnsoppgjøret på tradisjonelt vis. I morgen, på kvinnedagen, fortsetter kvinnene på utradisjonelt vis. De tenker nytt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET MULIG å løfte trøste- og bæreyrkene lønnsmessig uten å ødelegge norsk økonomi? Selv om vårens lønnsoppgjør i går startet med et håndtrykk mellom to menn, tyder mye på at de store slagene i år kan stå blant kvinner i omsorgssektoren. Men de skal ikke bare slåss mot steile arbeidsgivere og trange budsjetter i offentlig sektor. De må også sprenge seg ut av rammer for oppgjøret som mennene i industrien har lagt, og som gjør det nesten umulig for de lavtlønte kvinnene å få et lønnsløft som monner.

PÅ KVINNEDAGEN i morgen, 8. mars, lanserer det radikale økonominettverket «Røst» et helt tidsskrift viet «Kvinner og cash». Der snur seniorøkonom i Handelsbanken, dr. polit. Ylva Søvik, opp ned på tilvante forestillinger om økonomiske lovmessigheter. Det er ikke nødvendigvis slik, skriver hun, at vi må produsere industrivarer for å finansiere omsorgstjenester. Vi kan like gjerne gjøre omvendt. Eldrebølgen i Norge og i Europa kan gjøre omsorg til en eksportartikkel. Og for Norge, som har visse demografiske fortrinn, kan omsorg i framtida bli en eksportvare på linje med det konkurranseutsatt industri er i dag.

DET ER UNEKTELIG en uvant forestilling. I dag importerer Norge arbeidskraft for å møte arbeidskraftbehovet i omsorgssektoren. De eldre opplever at menn fra Sri Lanka like gjerne kan gi dem hjelp som kvinner fra Norge. Men felles for omsorgsarbeiderne er lavt lønnsnivå i et yrke med lav status, til tross for at de er sterkt etterspurt, ikke minst av regjeringen. Vi ser det samme i andre deler av offentlig sektor. Førskolelærerne henger etter lønnsmessig. Det samme gjør sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger. Og sykepleiere, som nylig fremmet krav om 30 000 kroner mer i lønn.

YLVA SØVIK forklarer det lave lønnsnivået dels med tradisjon, dels med fastlåste forestillinger om verdiskapning. Det er kvinner som tradisjonelt har tatt på seg omsorgsoppgavene, først ulønnet hjemme, så etter hvert som lønnet arbeid i institusjoner. Men lønnsnivået skyldes også vår forståelse av økonomien. Først må vi produsere varer for salg (industri), før vi har råd til å yte tjenester til hverandre (frisør, omsorg). Men Søvik mener vi like godt kan tjene penger på eksport av omsorgstjenester som så kan finansiere produksjon av varer.

HUN VISER TIL det voksende internasjonale markedet for tjenester. Banktjenester, revisjon, vedlikehold av servere etc utføres elektronisk i India for vestlige kunder. Tyske sjukehus opererer norske pasienter. Irske kvinner får utført sine abortinngrep i andre land enn sitt eget. Briter reiser til Polen for å få billigere tannbehandling. Og flere norske kommuner kjøper sykehjems- og rekonvalesenstjenester i Spania.

MEN KAN POLEN, Spania og de baltiske land tjene på å sende sine eldre og syke til Norge? Det er det dristige tankespranget, som ennå ikke har nedfelt seg i norsk lønnsstruktur. Ylva Søviks resonnement er slik: Etterspørselen etter omsorgstjenester i Europa vil vokse formidabelt de kommende 50 åra. Det vil bli langt flere eldre over hele kontinentet. Samtidig er antall barn per kvinne lavere i Øst- og Sør-Europa enn i Norge. Forgubbingen og dermed forsørgerbyrden vil av den grunn være større i EU i 2050 enn i Norge. Det vil derfor være større behov for omsorgsproduksjon i EU-landene enn i Norge. At Norge vil ha relativt flere yrkesaktive per pleietrengende og kan ha en høyere kompetanse i velferdsproduksjon bør gi Norge et komparativt fortrinn.

DENNE MULIGHETEN krever imidlertid at myndighetene og næringslivet våger å tenke nytt. I framtidas Europa vil kvaliteten, og ikke lønnsforskjellene avgjøre hvem som produserer tjenestene. Lønningene i EU vil jevnes ut over tid. Det er dessuten uante muligheter for innovasjon i helse- og omsorgstjenesten. De tunge løft behøver ikke være så tunge med teknologiske nyvinninger. Lave lønninger har den fordel at de belaster budsjettene mindre. Men de har den ulempe at de bidrar til å holde liv i gamle måter å gjøre tingene på. Ylva Søvik etterlyser nye tenkemåter, innovasjon og en oppvurdering av omsorgssektoren. Det slår vi et slag for.