Poetenes hevn på Håvard Rem

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- sorry, det måtte bare bli sånn Poeten Håvard Rem lurte meg trill rundt. Han syndet fordi han hadde andre aviser å snakke med enn Dagbla'. Dette som du nå kanskje leser er derfor ikke noe intervju, men en unyansert, barnslig og subjektiv hevn. Hvorfor? Jo, fordi vi husket ikke at Rem jobbet hos medieterroristene Geelmuyden & Kiese og at de sjølsagt også hadde kontaktet andre såkalte kulturaviser når Rem kommer med en ny diktsamling. Bakgrunnsinformasjon: Tre ganger prøvde jeg å treffe Håvard Rem, de to første gikk det skeis grunnet det politikerne kaller private årsaker. Forsøk tre derimot fant sted klokka ti, den dagen det regnet. Stedet var Grand Café, Oslo, som var stengt for alle andre enn de med dobbeltseng. Inne i hotellet derimot fant vi et dekket bord og bestilte en kanne med svart kaffe. Og, hadde vi ikke vært illojale mot den seriøse norske presse, ville vi sjølsagt hevet oss over det smålige og presentert intervjuet med Rem som om ingenting skulle ha skjedd. Det går ikke i dette tilfellet. Avisa med egen kulturside kom oss i forkjøpet, ikke fordi de har noe sterkt forhold til diktning, men fordi Geelmuyden & Kiese, ved en av Rem, utnyttet en stakkars poesijunkie på det groveste. Derfor sitter vi med blokka full av Rem-setninger, men foreløpig får du ikke lese et eneste ord. Nei, det er bedre å bruke bøssesøndagen til å lese et dikt av Rolf Jacobsen (1907-1994), «Det var en gammel natt»: Det var en gammel natt som kom. Velkjent og litt trett. Alt visste hun om, vegger og tak og tankene, hvor de for. Hun skrudde fuglene ned, ba kvelden gå hjem til sitt, satte seg ned derute og lot strikkepinnene gå - det store grå regnet som skal være ferdig til høsten. Ikke akkurat Gro Harlem Brundtland, men du verden så godt en sånn dose gjør for sinnet, og jammen slipper ikke Håvard Rem til med en liten setning: - Jeg vil tilbake til nullpunktet i min skriving. Verst for deg det, Håvard. Forresten: du skal få en brødskive med på veien. Hjelp meg, Gunvor Hofmo (1921-1995). Se der, kommer hun med det lyriske pålegget: «Og din mangel» Og din mangel på masker gjør deg sårbar. Du er skuespilleren med det ene ansikt som alle kjenner. Høstløv og gin & tonic og språket som en kniv, nei hva er det jeg skriver, fyll hører ikke hjemme i norske presse. Unnskyld, vi kryper inn i skyggekroken og møter Harald Sverdrup (1923-1992) og glemmer herr Rem. «Møte med en humle» En humle flyr mot min blå genser. Dreier av med en skuffet brumming. Jeg er ingen himmelkløver, selv om jeg har fiolette lepper og en blues på hjernen. Herr Mutt står i døra og nekter Rem adgang, men han får lov til å si en setning: - Romaner er kjedelig, jeg har ikke tålmodighet. Enkefru Deadline banker på mitt vindu: på tide å slutte nå! Ja, vi slutter med en lyrisk duell om kjærligheten mellom Halvor Roll og Håvard Rem: Roll skyter fra hofta med «Mister Bill»: Konen min har fått seg en elsker/Nå ligger hun og skrever for den smellfete styggen/Han bråker fælt når han tømmer seg/Jeg står bak døren og skammer meg over den grådige bøllen. Rem dukker ned og trekker opp «Susie»: Min elskede er helt normal/Min elskede er Susie Dahl/Og jeg er hvem som helst/Et verdenshav er hennes blod/Der stiger det en syndeflod/ I natt blir ingen frelst//Min elskede er helt normal/Min elskede er Susie Dahl/Hun er så positiv/En hungrig munn er hennes skjød/Den enes brød, den annens død/I natt får noen hiv :plattfotnote: Diktene er hentet fra Rolf Jacobsens «Den ensomme veranda og andre dikt», Den Norske Bokklubben; Gunvor Hofmos «Samlede dikt», Gyldendal; Harald Sverdrups «Solhest i berget», Aschehoug, og Halvor Rolls «Fandens skriftemål», Gyldendal. Pluss «Takstameteret går», Håvard Rem, Cappelen.