Poetisk folkebok

En hest med hvite vinger pryder høstens tjukkeste diktsamling. «Den store norske diktboka» har landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DIKTANTOLOGIER kan være så mangt. I den grad det er penger å tjene på dikt, virker det som om antologier er mest salgbare. Dikt til far, dikt til mor, dikt om kjærlighet, dikt om krig, dikt for gutta, dikt om erotikk, humoristiske dikt, dikt om fugler, hav, trær, død, stjerner, katter og fotball. Altså dikt som er ordnet tematisk. En annen måte å lage antologier på, er å følge en tradisjon, en sjanger, en bølge eller en tendens. Eller lage ei bok som favner alt, som starter med begynnelsen og slutter med slutten. Diktet som en slags fortelling om trangen til å uttrykke seg poetisk.

PÅ 1970-TALLET VAR samlingen «Lyrikkboken» (1971) uunnværlig for den som studerte nordisk på universitetet. En kvadratisk koloss av ei bok, utstyrt med uforglemmelige tegninger av Finn Graff. Den var redigert av Ivar Havnevik, som også sto bak «Sølvalder -   norsk lyrikk gjennom 25 år» (1987) og den ajourførte «Den store norske lyrikkboken» (1998). Havnevik er med andre ord helt på tampen av et 35 års jubileum som Norges best kjente antologi-redaktør på lyrikkfronten.Havnevik starter med begynnelsen og argumenterer godt for at eddadiktene og skaldediktene hentet fra islandske håndskrifter er med i en norsk samling. Det samme gjelder disse diktenes språklige motpol, den dansknorske diktningen fra 1600-tallet og framover. Samlingen favner vidt og bredt og varer lenge -   dersom du for eksempel legger den på nattbordet (som må være solid) og leser et dikt hver morgen når du våkner.

«DET ER MENINGEN at hvert eneste dikt skal være representativt for det beste i sin samtids lyrikk. Da menes «det beste» i kunstnerisk, litterær forstand, slik at diktet både forteller noe av litteraturhistorisk interesse og har noe å meddele også de leserne som tilegner seg diktet i dag,» skriver Havnevik. Denne ideelle målsettingen gjør hvert eneste dikt representativt for sin tid. Og sannelig starter vi ved begynnelsen; med ordet «røynaren» som er risset inn på en spydodd på Toten rundt år 200. Man kan jo diskutere om dette enslige ordet er dikt eller prosa, men uansett handler det om erfaring, altså å tilegne seg virkeligheten gjennom språket. Det er et flott sted å begynne; et vakkert symbol for hva det er å dikte.

DIKTNING er erfaring. Og den unndrar seg fornuftens og logikkens mål. Rundt år 400 skrev den første navngitte poeten i Norge, Wiwar, følgende: jeg, Wiwar,etter Woduridesom veitte leivvirket graven Du må ikke forstå hva som står her. Klangen er nok. Og tanken på poeten som omsetter språket til et vers -   for 1400 år siden -   og forteller deg hvem han er. Spoler du fram til det nyeste diktet, skrevet av Øyvind Rimbereid og hentet fra fjorårets «Solaris korrigert», leser du følgende utgangslinjer: OG ne ryck i elevator, ne ryck i megven elevator stops.ONLI litl litl klick ven kvar vegg umkring meg fell Pegasus har landet. Wiwar og Øyvind, brødre i ånden. Med dette forsøket på å oppdage både språket og verden på ny, slutter Havneviks lyriske pakketur gjennom tid og rom. Vel blåst.