Poker med Saddam

Seint om ettermiddagen 16. mars 1988 bombet irakiske krigsfly den kurdiske landsbyen Halabja med sennepsgass, nervegass og cyanid. Få minutter etter lå over 5 000 mennesker døde i gatene. Iraks diktator Saddam Hussein hadde rettet forbudte våpen mot sitt eget lands befolkning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Folkemordet i Halabja er en grusom påminnelse om hvor viktig det er å sette Irak under sterkt internasjonalt press for å hindre fortsatt produksjon, lagring og bruk av kjemiske og biologiske våpen.

  • Spørsmålet er bare om massive luftangrep er den riktige strategien for å tvinge Saddam i kne. Dessuten er det ikke til å komme forbi at president Bill Clintons turbulente privatliv forstyrrer den voldsomme militære og retoriske styrkeoppbyggingen vi har sett de siste dagene. Krig har alltid vært en velegnet lynavleder for politiske problemer, og en sikker vei til popularitet på meningsmålingene. Høsten 1983 ble 241 amerikanske soldater drept i et selvmordsattentat i Beirut. To dager seinere invaderte USAs daværende president Ronald Reagan den vestindiske øya Grenada.
  • Etter Golf-krigen i 1991 har USA gått til luftangrep mot Irak to ganger, i 1993 og 1996. Men disse angrepene hadde bare begrenset effekt på Iraks våpenprogrammer. Dessverre bidro de til å styrke Saddam politisk både i Irak og i andre arabiske stater. FNs våpeninspektører har trolig ødelagt større våpenarsenaler enn det 40 dager lange bombardementet som lå forut for bakkekrigen mot Irak i 1991. Selv Bill Clinton vedgikk dette i sin tale til Kongressen i forrige uke.
  • Utenriksminister Madeleine Albrights hektiske reisevirksomhet de siste dagene har skapt et inntrykk av at luftangrepene er uunngåelige, og at alle andre politiske maktmidler er utprøvd, etter Saddam Husseins stadige obstruksjoner av Sikkerhetsrådets resolusjoner og våpeninspektørenes arbeid. Albright sa det samme i november i fjor, men da avverget russisk diplomati en militær konfrontasjon. Av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet er det bare Storbritannia som støtter umiddelbar militær intervensjon.
  • Denne splittelsen vil Saddam Hussein utnytte for alt den er verdt. I helga flyttet han våpeninspektørene til sentrale hotell i Bagdad, noe som forsterker frykten for at de kan bli utnyttet som gisler i en krisesituasjon. Saddam er også i stand til å bruke sine egne innbyggere som menneskelige skjold. Sannsynligvis vil ikke et nytt bombardement ha noen vesentlig, langsiktig virkning på Iraks krigsevne. Langt inne i den amerikanske forsvarsledelsen er man usikre på den kortsiktige effekten av et angrep. Miljøkonsekvensene av en fulltreffer mot et lager av kjemiske eller biologiske våpen er uklare. Det er svært tankevekkende at USA er beredt til å ofre mange irakiske liv i et militært pokerspill med høy innsats og usikker gevinst. Frankrike har advart USA om at en militær aksjon kan være akkurat det Saddam ønsker.
  • Her i Norge har utenriksminister Knut Vollebæk gått inn for å endre praktiseringen av FN-sanksjonene mot Irak, slik at de ikke rammer uskyldige. Dette er et modig utspill, som viser at fasthet mot Saddam kan kombineres med omtanke for et folk som ikke har valgt lederen sin. Særlig barn, eldre og syke mennesker har lidd under nesten sju år med sanksjoner. Arbeiderpartiets Haakon Blankenborg og Høyres Jan Petersen har kritisert utspillet og tidspunktet det kommer på. Men Saddam styrkes ikke av humanitær hjelp, og humanisme og menneskeverd kan ikke graderes etter hvor avskyelig regimet er. Dersom barnas skjebne ikke er nok til å rokke Blankenborg og Petersen, kan det kanskje gjøre inntrykk at sanksjonene har bidratt til at en stadig større del av befolkningen finner trøst i islam ettersom de sosiale strukturene går i oppløsning.
  • Fortsatte våpeninspeksjoner har bred støtte både i regionen og internasjonalt. I kombinasjon med mer treffsikre sanksjoner og et utvidet mat-for-olje-program, har dette en minst like stor sjanse til å føre fram som spektakulære militære vågestykker i beste sendetid.