Polakkene kommer

EUs utvidelse mot øst kan føre til vill vest i arbeidsmarkedet. Det er ingen tjent med. Bare bandittene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS JEG FIKK

tilbud om samme jobb i Tyskland som jeg har i Dagbladet til en årslønn på 3- 5 millioner kroner, ville jeg sannsynligvis vurdert det. I hvert fall for noen år. Og særlig hvis jeg var ung.

Det ville selvsagt vært en utfordring å komme til et land hvor jeg måtte knote på dårlig tysk, og ikke forstå kodene, være fjernt fra venner og familie. Men det ville fristet. Sannsynligvis ville jeg fått jobben gjennom det norske firmaet Journalist-export AS, som ville tilbudt meg halvparten, altså 1,5 til 2,5 millioner kroner i året. Mellomlegget ville firmaet tatt selv mot å ordne alt det praktiske.

SLIK TENKER

trolig en del innbyggere i landene som blir EU-medlemmer fra 1. mai 2004. Der er lønnsnivået mellom en sjuende- og en tiendedel av det norske. For dem er norske lønninger like høye som det jeg forsøker å illustrere i mitt tankeeksperiment.

Når innbyggerne i EUs nye medlemsland får samme rettigheter til å ta seg arbeid i Norge som enhver annen EØS-borger, må vi regne med at det kommer ganske mange. De vil ikke lenger bare plukke jordbær, men konkurrere om mange forskjellige jobber. Spesielt i bransjer hvor norskkunnskap ikke er avgjørende, som i byggfagene, hotell og restaurant og reinhold. De skal heller ikke ha jobbet lenge her før de blir omfattet av norske velferdsordninger. Før lønns- og levestandarden mellom Polen og Norge er utjevnet, vil Norge og andre vesteuropeiske land med høyt lønnsnivå og gode velferdsordninger virke like forlokkende som Amerika var det for norske utvandrere i begynnelsen av forrige århundre.

HVOR MANGE

vil komme? De anslagene som er gjort, er svært usikre. Det skjedde lite da Norge i 1994 ble med i det samme frie arbeidsmarkedet som lavtlønte spanjoler, portugisere og grekere. De kom ikke strømmende hit og tilbydde sine tjenester til dumpingpris, slik mange trodde. De ble i sine hjemland, selv om arbeidsledigheten var høy. Folk viste seg å være mer stedbundne enn forventet.

Men er polakker og baltere like bufaste? De bor nærmere. Mange har vært her på sesongarbeid, har et kontaktnett og kjenner forholdene. Klimaet er ikke svært forskjellig. Forskjellene i lønn er større mellom dem og oss enn tilfellet var mellom spanjoler og nordmenn. Forskjellene i utdanningsnivå er mindre.

EI ARBEIDSGRUPPE

nedsatt av Kommunaldepartementet har regnet på det. Nordisk Ministerråd har regnet. Og EU-kommisjonen har regnet. Når alle tenkelige variabler er tatt med, regner EU-byråkratene med en årlig innvandring fra nye til gamle EU/EØS-land på mellom 300000 og 600000 innvandrere, hvorav ca. 80 prosent vil dra til Tyskland og Østerrike, som ligger nærmest og har de største arbeidsmarkedene. Ingen ser altså for seg horder av sultne utlendinger som tramper ned gjerdene og ødelegger de velstående, tariffregulerte samfunnene.

LIKEVEL DISKUTERES DET

om det skal bli fritt fram for alle nye EØS-borgere fra første dag, eller om vi skal sluse arbeidssøkere inn i kontrollerte strømmer i en overgangsperiode. Utvidelsesavtalen åpner for det siste. LO-sekretariatet har etter noe nøling anbefalt det. Det samme har Fremskrittspartiet og Senterpartiet. NHO, regjeringspartiene, SV og Ap signaliserer en åpnere holdning. Ulike holdninger er det også blant EU-landene. Og tilstrømningen til Norge fra Polen og de baltiske landene vil selvsagt avhenge av hva eksempelvis Sverige og Danmark bestemmer seg for.

TILSYNELATENDE

er uenigheten stor. Det er dessuten klare interessemotsetninger mellom arbeidstakere og -kjøpere i et marked. LO har på vegne av sine medlemmer en berettiget frykt for at økt arbeidsinnvandring skal føre til økt arbeidsledighet og presse lønningene nedover. NHOs bedrifter har en like berettiget interesse av større konkurranse om jobbene og lavere lønnskostnader. Men ingen er interessert i ukontrollerte tilstander, hvor vikar- og utleiebyråer rått utnytter lønnsforskjellene, bidrar til skatteunndragelser og raserer seriøse bedrifter i sårbare bransjer. En overgangsordning behøver ikke være et piggtrådgjerde og glefsende hunder, eller et Ceuta eller Rio Grande. Bare en fornuftig tilpasning til et større og friere arbeidsmarked, forhåpentlig til glede for de fleste.