Polemikkens kunst

Norsk politikk trenger mer, ikke mindre temperatur i polemikken, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon



Politikerne fra alle partier har inngått en mobbekontrakt, omtrent som i skolegården. De har forpliktet seg til å føre en renhårig valgkamp uten skitne triks og sårende bemerkninger. Det er diskrimineringsombud Beate Gangås som har tatt initiativet til dette, og de politiske lederne skrev velvillig under. Jeg har stor forståelse for at ombudet skal fylle den arbeidstid hun har til disposisjon. Men det er uttrykk for en plagsom reguleringsiver når også den politiske debatt underlegges ombudets myndighet.

Nylig utvidet Stortinget Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelser, som en demokratisk garanti. Men i neste nå lar politikerne seg villig underlegge erklæringer som innskrenker deres frihet. De tør åpenbart ikke opponere mot dette sprøytet. Men vi har da lovgivning mot injurierende og diskriminerende tale, og trenger ikke mer, men helst mindre regulering av debatten. Hovedproblemet er jo at politikerne er for snille, og mangler evnen til å sette standpunktene på spissen. Derfor har vi fått en ufarlig politisk debatt. Jeg ser rett nok at Carl I. Hagen varsler flere personangrep når han kommer med sine memoarer i høst. Men stort sett er personangrep en sjeldenhet i den politiske polemikk. Angrep på grunnlag av seksuell legning eller etnisitet forekommer så godt som aldri. Og verken fattige eller rike har noe å frykte, og nordlendinger, trøndere eller bergensere blir like skånsomt omtalt som sørlendinger og Oslo-folk.

Dette er tegn på et høyt sivilisatorisk nivå, selvsagt. Men det kan også sees som en fare for den klargjøring av politiske motsetninger, standpunkter og retning som debatten skal fremme. Der det mangler spenning mellom politikerne, mangler det ofte også spenning blant velgerne. Det svekker interessen for politikk og fremmer hjemmesitting og likegyldighet. Det skjer en småborgerliggjøring av samfunnsdebatten som kler den dårlig. Den forfaller lett til pjatt, en politikk underlagt snusfornuftens Skikk og bruk.

Det var annerledes en gang. Så seint som i mellomkrigstidas Norge hadde vi en skarp politisk debatt. Det kunne gnistre mellom motstandere og skjellsordene sprutet. Budskapet ble «hamret følelsesmessig inn i massene», som det het hos en samtidig iakttaker. Enda tidligere, i det moderne demokratiets famlende begynnelse etter den franske revolusjon, kunne den politiske polemikk gis en form som var graden fra borgerkrig. I mange nasjonalforsamlinger førte man politisk strid på harde neven. Da den engelske politiker og skribent Joseph Addison (1672-1719) startet ett av verdenshistoriens mest berømte tidsskrifter, The Spectator, skrev han at målet med avisa var å roe ned landets «oppfarende partiånd, som, når den utspiller seg i full voldsomhet, nærmer seg borgerkrig og blodsutgytelser».

Ett av de fremste midler til å sivilisere den politiske debatt, var dannelsen av klubber eller salonger. Fra engelsk historie kjenner vi det spesielt gjennom Samuel Johnsons «The literary club», der konversasjonens kunst ble dyrket mellom landets fremste ånder som Edward Gibbon, den store historiker, Adam Smith, økonomen og moralfilosofen og Edmund Burke, konservatismens ideolog. Det var strenge regler for hvordan samtalen skulle foregå. Man skulle være høflig og ha gode manerer, beherske vidd, ridderlighet og imøtekommenhet. Man skulle være lystig og kunne fortelle en god historie og beherske godmodig erting. Den fremste klubb av dette slaget i Storbritannia er Underhuset.

Den tyske sosiolog og filosof Jürgen Habermas tillegger samtalen i klubbene avgjørende betydning for demokratiets framvekst. I norsk sammenheng ble konversasjonskunsten dyrket mest intenst i tida etter det moderne gjennombrudd og som en følge av demokratiets utvidelse mot slutten av 1800-tallet. Også her ble samtalen og den politiske polemikk sivilisert bl.a. takket være sammenkomstene i klubber, men også i andre sammenslutninger i det sivile samfunn som misjonslag, avholdslag, skytterlag og travlag, og i kommunestyrene.

I dag kommer den fremste utfordring mot høvisk polemikk ikke fra våre politikere, men fra deltakere i bloggsfæren, der skittkasting, bakvaskelser og injurier florerer. Det er en utfordring for oss alle, kanskje også for diskrimineringsombudet, å bekjempe dette. I Stortinget derimot er politikerne vant til at presidenten slår ned på ethvert tilløp til uttrykk for original formulering. Det er nok et større problem enn at en politiker skulle komme med et personangrep i kommunevalgkampen.