Politi uten forstand

Det er trist at tjenestemenn i politiet – som av samfunnet er satt til å passe på lov og orden – vil bruke ulovlige midler for å oppnå resultater, skriver Gunnar Hultgreen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norsk politi har vært kjent for redelighet og trauste tjenestemenn. Felles for spesialetterforskere og lokale lensmannsbetjenter har i alle år vært folkets tillit. Få har stilt spørsmål om politiets moral. Norge har vært spart for de store skandalene i politietaten. Selv om en alltid kan finne smårusk, er det et faktum at norsk politi har fortjent tilliten de har hatt hos befolkningen.

Sinte og frustrerte tjenestemenn synes å ha glemt at tillit ikke er en konstant tilstand. Tillit er noe man har, så lenge man fortjener det. Derfor er det trist å se at lønnskampen i politiet er i ferd med å ødelegge politietaten. Politiets Fellesforbund (PF) forhandlet sammen med andre fagforeninger lønnsbetingelser og spilleregler i arbeidslivet med arbeidsgiveren staten i vår. Forventningene var enorme. Medlemmene i PF snakket om tidenes lønnsoppgjør. Noen uker før lønnsoppgjøret gjorde de tillitsvalgte det klart at kamplysten og streikeviljen var stor.

Ingen kunne unngå å få med seg budskapet fra polititjenestemennene. Under en konferanse i Asker i januar ble det sagt rett ut at tjenestemennene ville gå langt dersom de ikke fikk et kraftig lønnshopp. Arne Johannessen, den profilerte lederen av Politiets Fellesforbund, var tydelig etter at lønnsoppgjøret var i havn uten konflikt. Johannessen var faktisk så godt fornøyd med resultatet at han i et intervju med NTB 1. mai i år sa følgende om årets lønnsoppgjør:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Totalt sett er dette et resultat vi har grunn til å være fornøyd med. Alle får en reallønnsøkning, og vi får tatt spesielle hensyn til enkeltgrupper».

Da blir det noe pussig at Johannessens egne medlemmer noen uker seinere iverksetter kollektive aksjoner og tariffstridig lønnskamp.

Hvor alle virkemidler blir tatt i bruk. Nå vil selvfølgelig de tillitsvalgte i PF avvise at de har satt i gang en ulovlig aksjon, for å tvinge myndighetene til å gi dem høyere lønn.

Virkeligheten er at sunne og friske tjenestemenn plutselig blir syke. En stolt yrkesgruppe lider av kollektiv arbeidsvegring. Tjenestemennene nekter å svare på telefonen i fritida. Mobilen blir lagt igjen på jobben. I Oslo er det så ille at det i enkelte helger ikke har vært nok folk til å betjene nødtelefoner fra publikum. De som jobber med organisert kriminalitet har i høst bekreftet at de har mistet kontrollen over de kriminelle gjengene. For bare ett år siden hadde politiet i Oslo kontroll med kriminelle etniske gjenger og ransmiljøet. Dessverre er det mye som tyder på at disse miljøene igjen får leve sine egne kriminelle liv, utenfor politiets kontroll.

Det er ille at skikkelige politifolk vil la det gå så langt. Enkelte kan kanskje forstå at tjenestemenn, som gjennom mange år har følt seg forrådt av politikerne, forsøker å bruke alle virkemidler – lovlige som ulovlige – for å få bedre lønn. Det blir likevel noe spesielt at nettopp politiet – som av samfunnet er satt til å passe på lov og orden – er villige til å bruke ulovlige midler for å oppnå resultater. Arne Johannessen og ikke minst Oslo Politiforenings leder Sigve Bolstad spiller et høyt spill. De fleste vil være enige i at polititjenestemenn bør får en anstendig grunnlønn. Spørsmålet er om ikke fagforeningslederne bør forsøke å roe gemyttene og følge spillereglene i arbeidslivet. Kanskje kan de da komme ut av lønnsstriden med noe av æren i behold.

Heldigvis finnes det politimestere som ikke har mistet forstanden. I Bergen er politimester Ragnar Auglend bekymret. I et innlegg i lokalavisa BA skriver Auglend: «Politiet er utelukkende til for publikum og det er publikum som har gitt oss vårt mandat. Denne tillitserklæringen er bærebjelken for etatens være eller ikke være. Da er det etter mitt syn ganske vågelig å utfordre publikum på dette. Det er heller ikke særlig logisk at nedbryting av tillit skal gi bedre lønns- og arbeidsvilkår. Uansett hvor frustrert og forbitret man måtte være, så kan dette – i ytterste fall – bli som å sage over grenen vi sitter på».

I Oslo virker det dessverre som om politimesteren er mer opptatt av å fly på hjortejakt og trene i skogen, enn å kommandere tjenestemennene ut på oppdrag. Det er påfallende hvor taust det har vært fra politimester Anstein Gjengedal og hans ledelse. Og når ledelsen ved Oslo politidistrikt er mer opptatt av å forhindre at Ingelin Killengreen skal få tre nye år som politidirektør, enn sikkerheten til Oslos borgere, er noe fundamentalt galt.