Politiet kjemper for fortsatt varetektsfengsling

Politi og påtalemyndighet kan ha begått et prosessuelt og taktisk harakiri i trippeldrapssaken. I løpet av helga kan det bli aktuelt å endre taktikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fare for bevisforspillelse er gjort til det sentrale punkt, mens en paragraf som kan holde siktede i varetekt uavhengig av bevisforspillelse, står ubrukt.

Politiinspektør Kristin Barth-Larsen er ordknapp, men mener de har gjort rett ved bare å henvise til fare for bevisforspillelse.

Politiinspektør Bjørn Arne Tronier sier han ikke vil avsløre de taktiske vurderingene som ligger bak valg av paragraf i straffeprosessloven.

I den ubenyttede paragrafen, og den brukes i nesten alle drapssaker hvor påtalemyndigheten vil gå inn for å reise tiltale, heter det at en siktet kan holdes i varetekt såfremt det foreligger tilståelse «eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken mot vedkommende ».

Dette gjelder for forbrytelser med en strafferamme på ti år eller mer, som i drapssaker (straffeprosessloven '172).

Det sentrale spørsmål nå er om påtalemyndighetens kjæremål til Eidsivating lagmannsrett over løslatelsen i går tar i bruk denne prosessuelle storslegga, og benytter den ubrukte paragrafen.

Styrket mistanke

Det vil gi saken en ny juridisk dimensjon - og åpne for et nytt fengslingsgrunnlag.

Det viktige her er at forhørsretten sier mistanken mot de siktede i trippeldrapssaken er styrket, mens forhørsdommeren derimot løslater fordi det ikke lenger er fare for bevisforspillelse.

Taktisk uklokt

Morten Kjensli, som har vært forsvarer for Lars Grønnerød i Steinar Wiik Sørviks fravær, sier:

- Det er ikke grunnlag for å bruke '172 i denne saken. Det foreligger ikke engang en mistanke som er i nærheten av å være så sterk som det den paragrafen krever.

- Det ville være et taktisk sjøldrap. Da ville påtalemyndigheten få rettens klare konstatering av at de ikke finner seg bevismessig i nærheten av den bestemmelsen, sier Kjensli.