Politikerforakt? Folk flest vil på Stortinget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke lenge siden næringslivet ustoppelig klaget over at Stortinget var befolket av lærere, bønder og klokkere. Ikke at det er noe galt i klokkere, la man skjønnsomt til. Men hvor var entreprenørene, gründerne, økonomene; de som hadde erfaring fra det virkelige arbeidslivet. Der hvor folk er tynet av skatter og tynget av byråkrati og hvor man må tjene penger for å skape arbeidsplasser og holde hjulene i gang, ikke bare bruke dem.

Nå klager man over at politikere ikke har noen arbeidserfaring i det hele tatt. De går rett fra skolebenken og inn i politikken.

For noen år siden snudde Dagens Næringsliv klagestrømmen og utfordret noen av de fremste kritikerne i næringslivet i deres kunnskap om politikken. Det var rimelig enkle spørsmål om saksgang og arbeidsområder. Et spørsmål var hvem er leder av finanskomiteen, en komité som burde være av interesse. Ingen visste. Det var kanskje mye forlangt, men noen av svarene avslørte en overraskende mangel på kunnskap om selv maktfordelingsprinsippet. Eh… Kjell Magne Bondevik, foreslo en. Nei, statsministeren i Norge sitter ikke på Stortinget. Høyesterettsjustitiarius leder heller ikke justiskomiteen.

Den uformelle testen viste kanskje ikke annet enn at næringslivsledere vet like lite om Stortinget som folk flest. Det er likevel interessant at to av landets viktigste maktbaser, politikk og næringsliv, tilsynelatende har så liten kunnskap om hverandre. Den gjensidige mistilliten blir underbygget av saker som Aker-konflikten og de få, men svært synlige statsråder utenfra som etter kort tid har snublet i politikkens uskrevne lover.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høstens valg vil ikke endre det bildet, skal vi tro TV2s Velgerguiden, som har samlet statistikk og informasjon om stortingsvalgets 3682 kandidater. De fleste av dem vil aldri nærme seg Løvebakken, men tallmaterialet forteller noe om hvem som engasjerer seg i politisk arbeid her i landet.

Den desidert største gruppen kandidater er studenter, men legger man sammen lærere og andre med tilknytning til skoleverket, bekrefter det en gammel fordom. Politikken har åpenbart sterk appell til folk med lærerutdannelse. Bønder er den tredje største gruppen, men det skorter heller ikke på folk fra næringslivet, selv om Helge Lund valgte Statoil framfor en karriere i Høyre. Ingen kaller seg politikere, selv om mange i praksis er det.

Alderssammensettingen viser at brorparten er mellom 40 og 60 år. Den eldste er født i 1915, de yngste i 91. Småpartier dominerer i hver ende av skalaen, mens stortingspartienes lister domineres av middelaldrende. 1960-tallistene er i ferd med å ta over for de store etterkrigskullene.

Et representativt storting? Det kan i hvert fall ikke beskyldes for å være elitistisk, heller ikke kunnskapsløst. De fleste utdanningsgrupper og næringer er representert. Alle partier ser ut til å ha satset på folk flest. Men en yrkesgruppe har forsvunnet. Tiden har rent ut for klokkeren.