Politikerforakt

De kommer oss nærmere og nærmere, og vi liker dem mindre for det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«SIDEN GREKERNE praktiserte sitt direkte demokrati på torget i Athen, har det aldri eksistert slik mulighet for kontakt mellom representanter og folk,» sa Venstres Gunnar Garbo i Stortinget i 1960. Han siktet til fjernsynet, som nettopp var introdusert av NRK, og som nå ba om lov til å overføre fra stortingssalen. Siden grekernes dager, hvilken fantastisk mulighet, folk og representant ansikt til ansikt!

Alle vet hvordan dette har gått. Knapt var fjernsynet sluppet inn og blitt en del av norsk politikk i 1960-åra, før vi kunne notere et nytt ord i språket: politikerforakt. En galopperende misnøye med de styrende, som legger en film av galle over folks blikk for politikken. I stedet for mer og helsebringende tillit, har de styrende høstet forakt og atter forakt.

DET BEGYNTE med at selve ordet «politiker» fikk en ny klang, i takt med en utvidet bruksmåte. Før sa man at Stortinget har bestemt det eller det, nå sier vi at «politikerne» har gjort det. Og det lyder ikke bedre! Utviklingen påskyndes av opinionsundersøkelser, som viser at folk flest rangerer «politikerne» lavest på troverdighetslista, lavere enn «journalister», lavere for hver undersøkelse. Årsaken synes å være at «politikk» er blitt synonymt med prat, ørkesløst og unyttig prat. Politikerne bare snakker om ting, de gjør aldri noe med dem. «Så gjør noe med det!» lyder derfor valgspråket til årets førstekandidat for SV i Vestfold, en munnrapp og selvsikker antipolitikertype som stiller til valg på det motsatte av alle andre: at hun vil gjøre noe.

AT DETTE ER er antidemokratisk tale, bekymrer visst ingen. At politikk nettopp er og skal være prat - samtale, argumentasjon, deliberativ oppklaring av en saks alle sider - forsvinner i en klisjé av avsky over mangel på handling. Denne forakt kjenner visst i dag ingen ende. Redaktøren av det største økonomibladet i landet snakker uten motforestillinger i radio om «politikerne som lurer oss» med årets momsreformer, trikser og jukser oss til å tro at ting skal bli billigere. Typisk politikerlureri! Og datteren til den utmerkede Grethe Fossum, min personlige favoritt på Stortinget, leder sitt faste, politiske magasin på TVNorge under tittelen «Brutte løfter». For selvfølgelig, politikerløfter er synonymt med brutte løfter.

HVA ER DET som har skjedd? Hvorfor har folkets kårne i løpet av den siste menneskealder sunket så dypt i respekt at vi nå nærmer oss mellomkrigstidas nivå av antiparlamentarisme?

Tre forklaringer peker seg ut.

Først, politikk er blitt profesjon. Der vi før hadde enkeltrepresentanter som gjorde så godt de kunne, har vi i dag en hel hær av dem, en yrkesgruppe med rådgivere og sekretærer og rådgiveres sekretærer, som lever av å styre. En politisk klasse, skilt fra oss andre og derfor et objekt for avstand i helt annen grad enn før.

Dernest, dannelsen av dynastier. Klandannelser av makt og giftermål preger den politiske klasse, der barn følger foreldres spor og svigerbarns samboere forgreiner seg ut i korridorene. Med dynastier følger maktspill i pirrende konstellasjoner, ledsaget av bisarre inhabiliteter, et helt nytt trekk i bildet. Hvordan kunne en helt ukjent ungjente fra Nord-Norge bli utnevnt til styremedlem i NRK i fjor? Jo, det viser seg at hun har et forhold til statssekretæren! Norsk politikk likner nå mer og mer på tilstanden ved Nationaltheatret, man kan lese Nils Johan Ringdals teaterhistorie som en nyttig analogi over Løvebakken.

ENDELIG, MEDIENE. De ubarmhjertige, kalde, de som roper på handling, men lever av ord; de som frydes ved andres kjæresteri og elsker sin egen forargelse. Kan de skape annet enn forakt?

Ja, si det. Vurderingen må i alle fall ta høyde for et komplisert samspill mellom ordets og bildenes dekning. Det nærgående fjernsynet har alltid vært forsiktig og snilt, den skriftlige pressen atskillig mer pågående. Men forholdet mellom «snill» og «slem» er ganske komplisert i dette spillet. Solskinnsbladet Se og Hør, der alle kjendiser smiler og storkoser seg, er en subtil spreder av gift og galle ved bare å visualisere de dynastiske trekk. Og det veldisiplinerte fjernsynet kan alene ved at det viser bilder, masser av bilder, ustoppelige mengder, virke avmystifiserende ved å trekke avstandens hinne unna de styrende, og med dette åpne for gallens strøm.

Profesjoner, dynastier, medier. Jo, jeg vil absolutt anbefale Ringdal!