Politikerne krangler - du betaler

Disse tre politikerne har mye av skylda for at renteutgiftene dine stiger kraftig. Nå bruker de tida på høylytt krangling. Resultatet er at din hverdag blir enda vanskeligere, skriver Dagbladets TORGEIR LORENTZEN.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En skulle tro de hadde bedre å gjøre. Med en krone i nærmest fritt fall og renter på rask tur opp, skulle problemet være synlig nok. Likevel bruker Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland og Jan Petersen tida på krangel. For hvert skjellsord, for hver beskyldning og hakking, for hvert forsøk på svartmaling, svekkes tilliten til norsk økonomi. Regninga er det du som må betale.

Knapt noe er bedre egnet til å svekke et lands valuta enn politisk uro - det måtte i så fall være løssluppen pengebruk. Norske politikere har lykkes med begge deler. De siste ukenes politiske hanekamp er kanskje brukbar strategi for å skaffe seg oppmerksomhet og velgere. Som strategi for å skape stabilitet og forutsigbarhet, er den nytteløs.

Synes det lukter ille

Så langt i år har Norges Bank satt opp sine renter med to prosentpoeng. Med stabil kronekurs som hovedmål, har ikke sentralbanken hatt særlig valg. Rentehevingene er samvittighetsfullt fulgt opp av bankene, som den siste tida nærmest månedlig har dumpet nye brev om renteoppgang i lånetakernes postkasser.

Og flere kan det bli. Så lenge verdens finansanalytikere og pengeplasserere syns det lukter ille av den økonomiske styringen i Norge, kommer kronekursen til å fortsette å falle. Ikke en politiker i landet kan snakke seg vekk fra det.

Man kan mislike Markedet så mye man bare vil, man kan skjelle ut finansaktørene for å ha hodet under armen, man kan påpeke at aktørene egentlig bare er en gjeng finansvalper med nervene utenpå. Alt dette kan man si og gjøre. Det hjelper bare så lite. Så lenge tilliten ikke gjenvinnes, oppnår ikke norske politikere stort annet enn å ramme sine velgere. Det bør de slutte med.

Statsminister Kjell Magne Bondevik er beskyldt for å bruke penger som en full sjømann. Det er en beskrivelse som har lite for seg. Sjømannen aner knapt hvor han er og hva han gjør. Bondevik, derimot, er fullt orientert.

Mislykket som snekker

Stadige og gjentatte advarsler fra ledende økonomer, fra IMF, fra OECD og sentralbanksjef Kjell Storvik har ikke gjort tilstrekkelig inntrykk. Kontantstøtte og pensjonist-tusenlapper er eksempler på det. Verre er det likevel at Bondevik har mislyktes som politisk snekker. Han har ikke evnet å skape verken klima eller nødvendig flertall for å stramme inn norsk økonomi.

Opposisjonen har gjort sitt beste for å gjøre jobben hans vanskelig.

Bondevik legger skylda på verden: Oljeprisen har falt dramatisk og er den laveste på ti år, krisa i Asia har utviklet seg verre enn de fleste trodde. Dette er selvsagt riktig, og bidrar sterkt til å svekke norsk økonomi. Men nettopp i en situasjon hvor virkeligheten presser på utenfra, er det viktig å holde orden i eget bo. Når oljeinntektene svikter og overskuddet fra petroleumsfondet blir langt mindre enn forutsatt, stiller det store krav til ryddighet, ro og forutsigbarhet. Den jobben har ikke Bondevik maktet, til sorg og besvær for norske lånekunder.

Kan gni seg i hendene

På sidelinja kan Thorbjørn Jagland sitte og vente. For hver dag som går med økonomisk uro, forsterkes velgernes inntrykk av at bare Ap har evnen til igjen å få oss på rett kjøl. Så lenge Bondevik ikke bidrar til å svekke dette inntrykket, kan Jagland gni seg i hendene. At rentenivået i Jaglands regjeringstid var som dagens, er det få i partiet som snakker høyt om.

Men Jagland nøyer seg ikke med å gni hender. I tospann med Jan Petersen serverer han regjeringen jevnlige stikk og krass kritikk. Den siste tida har de to partienes beskrivelser av stoda i norsk økonomi vært så dystre at noen hver kan lure på hvilket land de egentlig beskriver. Dersom beskrivelsene hadde vært korrekte og bekymringen tilstrekkelig reell, burde noen minne de to partilederne på hvem som til sammen har flertall i Stortinget.

Så lenge det ikke går opp for dem, kan en undre på hvilket ærend de er ute i. Uansett er effekten ytterligere uro. Fra før bekymrede investorer blir stadig mer nervøse. Det kommer de til å være i hele høst. Bare med et stramt budsjett i boks, skapt av politikere som viser vilje til å skape stabilitet, vil de gjenvinne hvilepulsen.