Politikernes lønninger

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske politikere følte så lenge ubehag ved å bestemme sine egne lønninger at de til slutt (i 1996) satte ut oppgaven til et uavhengig utvalg, kalt Stortingets lønnskommisjon. På den måten får de folkevalgte avstand til lønnsfastsettelsen fra år til år. Kommisjonen, som nå ledes av tidligere riksmeklingsmann Reidar Webster, har nylig lagt fram et forslag for Stortingets presidentskap som vil gi politikerne mer enn gjennomsnittet av alle grupper, men langt mindre enn næringslivets grådigste ledere. Kommisjonen begrunner forslaget med at norske politikere over tid har sakket akterut i forhold til grupper det er naturlig å sammenlikne dem med. Det framgår ikke av innstillingen hvilke grupper dette er.

Norske politikere er folkets tillitsvalgte, og dermed også ledere. Målt mot andre ledere kan ingen si at den foreslåtte årslønn for stortingsrepresentanter på 654 000 kroner, for statsråder på 969 000 og for statsministeren på 1 191 000 er ufortjent høy. De styrer tross alt landet. Men når selve lønnsveksten overskrider de rammer de samme politikerne forventer at lønnstakerne holder seg innenfor, bør begrunnelsen være så god at den aksepteres av arbeidslivets parter og velgerne. Det kan vi ikke uten videre se at den er. Mange grupper peker på at de har fått mindre enn andre uten at deres arbeidsgivere blar opp av den grunn. Politikerne bør ikke heve seg over de forhold og den argumentasjon som er bestemmende for andres lønnsutvikling. Da vil de miste troverdighet.

LO-leder Roar Flåthen rasler allerede med sablene. Han advarer ledere i politikk og næringsliv mot å bevilge seg større årlig lønnsvekst enn det vanlige folk får. «Det er uheldig for kommende lønnsoppgjør. Vi kan ikke forvente at arbeidstakerne skal vise ansvarlighet for landets økonomi når ledere og andre grupper går foran med et så dårlig eksempel», sier han. At politikerne og deres lønnskommisjon må forklares denne logikken er forunderlig.