Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Politikk i kvoter

Statsråd Trond Giske er positiv til etnisk kvotering i kulturlivet. Men er det sikkert at kvotering er beste vei til frigjøring og likestilling?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I POLITIKK og samfunnsliv er det knapt noe som kommer av seg sjøl. Ihvertfall ikke rettferdighet og like muligheter. Derfor er all moderne historie preget av at klasser eller grupper mobiliserer for å sikre sine rettigheter eller posisjoner. Det liberale samfunnet slo fast viktige menneskerettigheter og en viss likhet for loven. Arbeiderbevegelsen tok ideen et skritt videre og krevde at alle skulle ha like muligheter og sosial trygghet. Kvinnebevegelsen sikret langsiktigheten i sine politiske seire gjennom ulike kvoteringsordninger. Hva er da mer naturlig enn at kvotering av minoriteter kommer på dagsordenen?

BAK KVOTERINGER ligger minst to drivkrefter: Utålmodighet og svak tro på rettferdighetens muligheter. Begge deler er forståelige, og hviler tilsynelatende på sikker historisk grunn. Viktige reformer av mange slag er jo gjennomført lovveien, bl.a. når det gjelder stemmerett, arverett og selvbestemt abort. Det er likevel en forskjell. Under slike reformer lå en tro på at like rettigheter er en allmenn verdi, altså noe mer enn en gruppeinteresse. Skillet innebærer at politisk gruppedannelse tilhører samfunnets frivillige sektor der deltakerne organiserer seg fritt, uten statlige reguleringer. Slik skapes en arbeidsdeling hvor allmenne rettigheter sikres lovveien, mens politisk representasjon og interessekamp skjer gjennom folkelig mobilisering.

I ET SLIKT system er det selvfølgelig ingenting i veien for at partier og organisasjoner velger å ha kvoteringsordninger når det gjelder kjønn eller minoriteter. Tvertimot er det ofte ønskelig. Det er likeledes naturlig at vi har en offensiv lovgivning når det gjelder kvinners og minoriteters rettigheter, f. eks. i arbeidslivet. Hvis kvotering blir lov og utvides bl.a. til folkevalgte organer, passerer vi derimot en grense hvor vi i det minste bør stanse og tenke oss om. Utstrakt kvotering vil omdanne samfunnet til et lappeteppe av grupper som har fått sine interesser anerkjent som legitime og viktige. Kvotering er alltid inkluderende for de som oppnår slik status, men selvfølgelig ekskluderende for de som faller utenfor.

DEN TIDLIGERE sjefredaktøren i Dagens Nyheter, Arne Ruth, skrev i en kronikk i Aftenposten i går at etnisk kvotering på det kunstneriske området ikke er noen utvei. Det fører til et kastesystem. Her ligger hovedproblemet i alle former for kvotering: Den krever strenge gruppedefinisjoner og klar tilhørighet. For mange mennesker i vår tid er det helt unaturlig, ja beint fram undertrykkende. I et samfunn med ekte mangfold vil stadig flere ha en identitet som inneholder flere elementer enn familiens etniske bakgrunn, religion eller kjønn. Kan det være riktig å binde disse menneskene til båser av jern for å sikre dem rettigheter og representasjon? Er det virkelig det beste vi har å tilby? Her finnes et dilemma det er på høy tid å drøfte offentlig. Hvorfor vil kulturminister Trond Giske og andre skjerpe gruppeinndelingen når vi vet at slik segresjon kan gi grobunn for fordommer og rasisme?

ET ANNET FORHOLD som fortjener oppmerksomhet er hvilken betydning kvotering vil ha for samfunnets maktforhold. At flere kvinner får fremskutte posisjoner, innebærer selvfølgelig at et tilsvarende antall menn ikke når fram. Det er også hensikten og verken overraskende eller negativt. Men kvoteringsordninger er også maktinstrumenter i seg selv. De som gjennom ulike tiltak og posisjoner kontrollerer kvotene, vil få stor innflytelse på sin sektor. Vi bygger altså ned det som er folkestyrets historiske kjennetegn: Mobilisering av mennesker for å skape politisk press og endre samfunnsforholdene. Den eller de som sitter med kvotenøkkelen trenger ikke mobilisere for annet enn egne posisjoner. Kvoter kan altså forsterke den pågående nedbyggingen av politiske prosesser og organisasjoner.

MOTARGUMENTENE er ikke vanskelige å se. Særlig dette: maktstrukturene som holder kvinner og minoriteter nede er så sterke at de må utfordres med harde virkemidler. Til det er ikke annet å si enn at all politisk erfaring viser at slik makt bare beseires gjennom seig mobilisering. Frigjøringen må være eget verk. Først etterpå kommer lovverket.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media