Politikk i Petersens tid

Jan Petersen var en god utenriksminister for sin tid – men han fikk ikke jobben før etter at hans tid var passert, skriver Per Arne Kalbakk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en bemerkelsesverdig politisk karriere som går mot slutten når Høyres Jan Petersen nå har sagt at han ikke tar gjenvalg til Stortinget neste år. Petersen er mannen som ble partileder og ledet partiet inn i regjering mot alle odds. Gjennom sine ti år som partileder brakte han partiet opp fra bunnivå i oppslutning – og tilbake til bunns igjen. Han har blitt kalt både Tøffe-Jan og USAs løpegutt, alt ettersom hvordan Høyres politiske opp- og nedturer inntraff gjennom åra. Men hva består egentlig den politiske arven etter Jan Petersen av?

FØRST AV ALT: Jan Petersen har utvilsomt vært viktigere for partiet Høyre enn for nasjonen Norge. Da han overtok som partileder i 1994 klarte han å tilføre Høyre en dimensjon av ordentlighet som var sårt tiltrengt etter at årevis med bitre maktkamper hadde tært på partiet og til slutt truet med å rive det helt i stykker. Det gikk så langt at knapt noen ville overta ledervervet da Kaci Kullmann Five sa fra at hun ikke orket mer. Radioprogrammet Hallo i uken hadde det moro med å lage sketsjer der høyrefolk la tilfeldig forbipasserende fotgjengere i gata for å tvinge dem til å lede partiet. Og Jan Petersen selv har ikke lagt skjul på at han var en nødløsning som leder etter at andre mer opplagte kandidater hadde takket nei. Men han tok utfordringen, og etter sju års hardt arbeid klarte han å bringe partiet til den posisjonen det savnet mer enn noe annet: Sammen med KrF og Venstre ble de sterke nok til å danne regjering etter valget i 2001. Men for Petersen personlig fikk seieren en vond bismak. Selv om Høyre hadde langt flere velgere bak seg enn KrF og Venstre til sammen klarte de to partiene å presse Høyre til å gi statsministerjobben til Kjell Magne Bondevik. Petersen måtte nøye seg med Utenriksdepartementet. Det var en bitter pille å svelge for Høyre, men de tvang den ned til slutt – regjeringsmakten var for viktig til å si nei takk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERMED VAR DET utenrikspolitikken som ble Jan Petersens lodd i regjeringen. Det var ingen mangel på store og vanskelige saker i Petersens fire år som utenriksminister: Krigen i Irak i 2003 og tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia i romjula 2004 var de to største utfordringene, men hele perioden var preget av behovet for å manøvrere i et uoversiktlig og omskiftelig utenrikspolitisk farvann. Problemet for Jan Petersen var kanskje mest av alt at han selv var preget av behovet for å navigere etter kjente landemerker.

I likhet med store deler av etterkrigsgenerasjonen i norsk politikk var han vokst opp i en verden av kald krig mellom øst og vest, der frykten for Sovjetunionen og tryggheten i samarbeidet med USA var grunnmuren i enhver regjerings utenrikspolitiske orientering. Men nå var det ikke lenger slik – Sovjetunionen hadde for lengst blitt til et kapitalistisk Russland, og mens de borgerlige satt og forberedte seg på å danne regjering etter valget i 2001 fløy to passasjerfly inn i World Trade Centers tvillingtårn og forandret den vestlige verdens trusselbilde for alltid.

USA STARTET JAKTEN på terrorens bakmenn, og et drøyt år seinere var president Bush klar til å invadere Saddam Husseins Irak. USAs «bevis» for at Irak var en trussel mot omverdenen var såpass lite overbevisende at de fleste alliansepartnerne la seg på FN-linja og sa nei til invasjon, men Jan Petersen fulgte sitt USA-vennlige instinkt og uttrykte noe som ble oppfattet som klar støtte til amerikanernes krigsplaner. Det endte med at Kjell Magne Bondevik grep inn og gjorde det klinkende klart at Norge ikke stilte seg bak noen invasjon som ikke var godkjent av FNs sikkerhetsråd. En vingestekket Jan Petersen fant seg nok en gang i nederlaget, men Høyre slet med å gjenvinne sitt utenrikspolitiske fotfeste etter dette. Støtte til USA var ikke lenger det samme som en stødig norsk utenrikspolitikk, for hvem visste hva George W. Bush kunne finne på rundt neste sving?

JAN PETERSEN var en utenrikspolitiker for sin tid, men den tiden var allerede passert da han fikk jobben som utenriksminister. På den annen side vil han alltid huskes som en brubygger på borgerlig side og en tvers igjennom redelig politiker. SVs Erik Solheim sa en gang de minneverdige ordene «Det er ikke noe kødd med Jan Petersen!», og Kjell Magne Bondevik sluttet seg til karakteristikken da Petersen fylte 60 år. Og det er klart: Det må jo være noe med en mann som får presten Bondevik til å ta ordet «kødd» i sin munn.