Politikk, løgn og video

Liket som bokstavelig talt falt ut av skapet i gaullistpartiets tidligere hemmelige finansmann, avdøde Jean-Claude Mérys, skikkelse, ble en politisk bombe rettet mot Chirac. Men han er langt fra den eneste som nå anklages eller granskes av rettsvesenet. Det går nesten ikke en dag uten at en eller annen politiker etterforskes, innkalles til avhør eller må stille i retten. Noe er råttent i det tidligere franske kongedømmet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En måned etter avdøde Jean-Claude Mérys videobeskyldninger om at Jacques Chirac selv var til stede da Méry overleverte mer enn seks millioner kroner til gaullistpartiet i oktober 1986, mens Chirac var statsminister, våkner Frankrike opp som etter et jordskjelv. Med daglige etterskjelv. Mérys advokater og journalisten som tok opp videoen, er satt under etterforskning. Det samme vil nok skje med tidligere finansminister, sosialisten Dominique Strauss-Kahn, som skal ha fått originalopptaket av videoen, etter sigende uten å ha sett på den. Han vil for øvrig bli stilt for retten for korrupsjon i en annen sak, og er også etterforsket av den norske forhørsdommeren Eva Joly for å ha latt oljeselskapet Elf betale for sin sekretær. Saken er et typisk eksempel på den franske politiske kaste som lenge trodde den var immun for juridiske følger av sin ekstravagante oppførsel. Nå blir den innhentet av virkeligheten. Sju av ti franskmenn synes Méry-affæren skader bildet av politikere generelt.

  • «Alle» har en «fortid». Kommunistpartiets generalsekretær Robert Hue står for retten i disse dager for ulovlig partifinansiering. Sosialistpartiets kasserer Henri Emmanuelli er dømt for det samme. Verst ute er kanskje borgermesteren i Paris, Jean Tiberi, som er satt under etterforskning både for valgfusk og den ulovlige finansieringen av gaullistpartiet rundt rådhuset i Paris. Hans kone hadde blant annet mange tusen fiktive velgere for hånden. For ikke å snakke om tidligere utenriksminister Roland Dumas, som har nytt godt av Elfs milliarder til håndsydde sko og verdifulle kinesiske statuetter. Han mistenkes for å ha blitt påvirket av sin elskerinne til å godkjenne Taiwans kjøp av franske fregatter. Hvor skal dette ende?
  • Det mest alvorlige er likevel anklagene mot Jacques Chirac, statsoverhodet, som både blandes inn i skandalene rundt rådhuset i Paris, med valgfusk og fiktive stillinger for gaullistpartiets ansatte, i tillegg til ulovlig partifinansiering. Helt fram til reformen om partifinansiering i 1990 har alle syndet. Og må betale for det i dag.
  • Felles for lovbryterne er at de levde i den tro at intet ville bli oppdaget. Det var uten å regne med en annen reform som pågikk i det stille, der forhørsdommerne, som leder etterforskningen i Frankrike, brøt løs fra sine politisk oppnevnte sjefer. Plutselig var det ikke tabu å etterforske politikere. De overholdt ikke alltid loven like godt som man kunne tro. En statsadvokat sendte til og med et helikopter til Himalaya, i forbindelse med etterforskningen av Tiberis kone Xavihre.
  • Det utløser automatisk politiske konsekvenser når de som tidligere ikke ble berørt, plutselig står øverst på lista over mistenkte. Og endelig synker det ned i franskmennene at man ikke kan snyte på skatten - en nasjonal sport - eller bryte loven uten alvorlige konsekvenser. Det henger til en viss grad sammen med at det i dag omtrent ikke eksisterer ideologiske kamper, og at den eneste måten man kan utløse politiske skred på, er å gå rettens vei.
  • Hva er i så fall løsningen? Et politisk amnesti, hevder mange. Det vil ikke hvitvaske dem som har begått forbrytelser, hevder tilhengerne av denne radikale ytterligheten. Men det vil normalisere forholdene før og etter den nye loven om partifinansiering. Chirac kan uansett ikke forfølges rettslig på grunn av sitt presidentembete. Han kan bare i et ekstremt tilfelle avhøres som vitne. Amnestiets tilhengere hevder at det vil gjenforene franskmennene med politikerne. Det er i så fall på høy tid.