Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Politikk, politikk?

Det er urimelig å kreve at Bondevik og Stoltenberg f.eks. skal gjøre kampen for menneskerettigheter til hovedsak på pressekonferanser med god servering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«ALL POLITIKK ER LOKAL,»

sa den legendariske flertallslederen Tip O'Neil i Representantenes hus i Den amerikanske kongressen. Jeg tenkte på dette sitatet både da jeg var på grillunsj med koteletter og pølser ute på Sørmarka konferansesenter i Ski hos Jens Stoltenberg, og da jeg satt ved statsministerens rikholdige lunsjbord med både kaldt og varmt på Sem Gjestegård noen dager tidligere. Renta, arbeidsledighet og framtidig regjeringsmakt var de sentrale temaene som bekreftet O'Neils påstand. Både Stoltenberg og Bondevik snakket også om EU, men med sterkt lokal vinkling.

Ingen brukte taletid på innholdet i EUs toppmøte i Tessaloniki eller grunnlovsforslaget som ble lagt fram der. NATO-alliansen er selve grunnmuren i norsk sikkerhetspolitikk. Bush-krigen mot terror er i ferd med å omdefinere hele alliansen. Stoltenberg berørte ikke NATO, og fikk heller ingen spørsmål om dette. Bondevik sa seg glad for vedtaket om at militæranleggene i Jåttå-nuten utenfor Sandnes i Rogaland fortsatt skal være et hovedkvarter i NATO. Han kom ikke inn på hva det innebærer at Jåttå skal være et senter for planlegging og strategiutvikling nå som NATO-styrker skal kunne settes inn overalt på kloden, mot organisasjoner, grupper eller folkebevegelser som USA og NATO definerer som terrorister. Statsministerens perspektiv var det lokale.

MEN BONDEVIK

har helt klart et ekte internasjonalt engasjement. Hans regjering øker norsk bistand til utviklingslandene. Bondevik er påpasselig med å understreke dette engasjementet, uten at det får nedslag og referat hos oss i mediene. Bortsett fra når han selv får dyttet inn en ekstra setning, slik som i NRKs «Sommeråpent» der han var hos Anne Grosvold etter lunsjen ute på Sem.

Arbeiderpartiet er et internasjonalt orientert parti. Det er tidvis en belastning, blant annet i konkurranse med lokalpatriotenes konge på haugen, Carl I. Hagen og hans Frp.

Men er ikke striden om innvandringspolitikken en global sak? Bare delvis. Selv Bondevik som er oppriktig engasjert i å bekjempe fattigdommen i verden, synes han må forsikre velgerne om at det settes inn «tiltak» for å sile ut «grunnløse asylsøkere». Der er han og Jens Stoltenberg helt på linje, og ingen av dem tar sjansen på et kraftig og prinsipielt forsvar for at det rike Norge som bader i sommersol, indre ro og velstand i en verden som domineres av krig, sult, fattigdom og fortsatt elendighet for det store flertallet, har spesielle internasjonale forpliktelser. Den prinsipielle internasjonalist som vil samle tilslutning til kampen for bedre fordeling, menneskerettighetene og videre utvikling av rettsstaten også i det internasjonale samfunn, har små muligheter til i det hele tatt å komme til orde.

HVA MED IRAK?

Stoltenberg tok ikke selv opp krigen og fikk heller ikke spørsmål om den. Bondevik ble spurt om forspillet til krigen er en skandale. Han svarte at det som er skjedd etter amerikanernes og britenes invasjon, styrker hans regjerings standpunkt om at det var galt å gå til krig, og at FN-inspektørene burde fått mer tid. Også dette er den lokale vrien på de mange spørsmålene som denne krigen reiser.

Men det er et urimelig krav å stille til både Bondevik og Stoltenberg at de for eksempel skal gjøre den tunge, internasjonale kampen for menneskerettigheter til en hovedsak på pressekonferanser med god servering som skal markere inngangen til den lange, døsige norske sommerferien, og som er en slags start på lokalvalgkampen til høsten. Eller at de på eget initiativ skal hente fram den truende sultkatastrofen i Afrika som ikke slår igjennom på noen nyhetsdesker verken i trykte eller elektroniske medier. Kanskje fordi bildet av gribben som sitter og venter på at det lille barnet to meter unna skal legge seg ned og dø, ikke lenger er nytt.

INGEN AV DEM

får flere norske velgere av å kreve at vi skal gi av vår rikdom så det monner for å bøte på den vanvittig skeive fordelingen av godene mellom oss i de rike landene og «de andre» i de fattige. Selv ikke når alle egentlig vet at det er dette grove misforholdet som får folk til å slutte opp om terroristledere og andre ekstremister som lover å gjøre motstand mot tingenes orden. Ikke en gang da.