Politikk uten    filter  

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOM ET ATLANTIS er den gamle verden i ferd med å synke i havet. Alt som omgir de politiske institusjonene er i endring. Beslutninger er flyttet ut av parlamenter og regjeringer. Domstolene politiseres i pakt med rettighetstankegangen. Den offentlige debatten er i ferd med å løsrive seg fra de gamle mediene. Folket taler direkte, hardt og høyt til de styrende. De fleste partiene lytter bare høflig til sin egen grasrot, og fungerer heller som serviceorgan for de mest ledende politikerne. Det handler ikke om noe ras av hendelser. Norsk politikk har fremdeles vømmøl i broka, og ting tar tid. Snarere er det snakk om nesten umerkelige drypp som sakte forandrer det politiske landskapet.

DEN OMMØBLERING av det

offentlige rom som foregår, er uttrykk for en begynnende maktforskyvning mellom politikerne, mediene og opinionen. Den har foregått i tre steg. I den første fasen var det knapt et rispapir som skilte politikerne og de politiske institusjonene fra mediene. Vi hadde partipressen og en lydig statskringkasting med sosialdemokrater som evige sjefer. Hovedtyngden av massemediene var altså talerør for andre politiske institusjoner. Den viktigste effekten av dette var at mediene ikke rokket ved stabiliteten i de politiske beslutningsprosessene. På 70-tallet begynte en prosess med løsrivelse og på kort tid endret relasjonen mellom politikere og medier seg. Det innebar større uavhengighet for mediene, men også at det politiske livet endret seg under trykket fra nye vilkår. Politikken måtte tilpasse seg

Artikkelen fortsetter under annonsen

massemedienes form. Politiske handlinger og holdninger ble innrettet slik at de ble interessante for mediene å dekke, altså tilrettelagt for å skape nyheter,

som det heter i Maktutredningen. Det er denne arbeidsfordelingen mellom politikere og medier som nå er under endring.

DEN POLITISKE kommunikasjonen og opinionsdannelsen skjer i økende grad utenfor eller på siden av de tradisjonelle mediene. Fremfor alt er både nyhetsbildet og den offentlige samtalen kraftig fragmentert. Det var ingen tilfeldighet at løssalgsavisene nådde sitt historiske høydepunkt parallelt med at kringkastingsmonopolet dominerte landet. Symbiosen var kraftfull, ikke minst fordi landet ble bundet sammen i et felles nyhetsbilde med aktører alle kjente. Politikken hadde sin faste og fremskutte plass i dette systemet. Nå blør avisene raskere enn de finner kompresser, og TV-mediet er i ferd med å miste ungdommen. Ikke bare har nyheter og meninger flyttet seg til nye kanaler innenfor internettuniverset, langt på vei er de også utenfor kontrollen til den redigerende makt.

I SUM SKAPER dette en ny og usikker situasjon for all politisk aktivitet. Fremdeles dominerer systemet med redaktører som er ansvarlige både juridisk, etisk og politisk, og som ellers opptrer like synkront som sparkepikene i en revy. Men bakfra kan de kjenne presset fra den uautoriserte opinionen. Den har vært der hele tida. Det var derfor folket sa et rungende nei i to folkeavstemninger om EU, trass i at ja-sidas medietrykk var enormt. Det er derfor FrP vokser som sopp etter regn. Når mediene stempler FrP som ekstremister, vet Siv Jensen at partiene egentlig ligger midt i opinionen, bare noe foran i tid. Det nye er at de alternative stemningene i folket har fått ytringsmuligheter uten redigerende kontroll.

I TIÅR HAR MEDIENE likt å tro at de snakker til makthaverne på vegne av folket. Nå er opinionen i ferd med å vokse fra dette formynderiet. Partienes rådgivere skjønner i økende grad bildet, og derfor vil de politiske strategiene forandre seg i tida framover. De vil være vesentlig mer langsiktige, ta mindre hensyn til kortvarig mediestøy og legge mer vekt på meningsmålinger og trendanalyser. Fremdeles vil kommunikasjonen foregå gjennom ulike typer medier, men disse vil i mindre grad svinge taktstokken selv. Den direkte kontakten med velgerne – uten filter – vil bli viktigere. Spørsmålet er om dette vil redusere politikk til en form for sosial markedsføring der innpakning er viktigere enn holdbarhet og kvalitet.

DEN FAREN ER klart til stede. I en viss forstand har dette allerede inntruffet. Sju partier har representanter på Stortinget, men bare ett av dem (FrP) kan sies å være systemkritisk. De som tror det er smart å snu kappen etter den vind som blåser i den siste meningsmålingen, risikerer å få seg farlige overraskelser. Målinger registrerer alltid gårsdagens opinion og kan i liten grad brukes til å sikre kommende posisjoner. Å meisle ut ny politikk, utvikle standpunkter for nye utfordringer og levere varene, vil fremdeles være den sikreste veien til makten.