Politikk ved reisens slutt

Det er ikke selve ideen om en rød-grønn regjering som er gal. Problemet er mangelen på dristighet, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDA SKRUR SEG sakte mot stortingsvalg, og foran løper spekulasjonene på raske føtter. Femten måneder før valget har feltet spredt seg på flere alternativer og kombinasjoner enn hva som er vanlig under en italiensk regjeringskrise. En rask opptelling av scenarier lansert i mediene, viser fire regjeringsalternativer på borgerlig side og tre innenfor kategorien sentrum/venstre. Sju regjeringsalternativer i et lite land som Norge, er kanskje uttrykk for stor mangfoldighet. Det kan også bety at avstanden mellom partiene er så liten at velgerne trenger skillekort for å holde orden. Eller verst av alt: At vi ikke lenger er opptatt av framtida.

JENS STOLTENBERG har tjuvstartet valgkampen med å erklære at han vil bygge en voll til forsvar av velferdsstaten og den nordiske samfunnsmodellen. Der finnes utvilsomt mange verneverdige verdier, ikke minst den særegne dynamikken som både sikrer sosial og økonomisk trygghet og vilje til omstillinger. Samtidig er dette en tilbakeskuende posisjon der Stoltenberg plasserer seg selv i rollen som en slags politisk riksantikvar. Politikk som i hovedsak baserer seg på å bemanne bremsene, blir før eller siden overkjørt. Det var akkurat det som skjedde da sosialdemokratiet på 80-tallet gikk tom for ideer og høyrebølgen skyllet inn over landet.

VENSTRESIDAS historiske rolle er å opptre og handle som reformator. Være den som sprenger grenser. Nå synes det viktigere å være effektiv rentenist med fryktsom og dyp respekt for sparepengene i oljefondet. Problemet er for så vidt ikke at Kristin Halvorsen er dydig som en nonne når det gjelder budsjettenes økonomiske normer. Det er nesten alle finansministere. Problemet er snarere at regjeringspartiene ikke viser vilje – eller har evne – til å utvikle reformer eller prosjekter som har løft og langsiktighet i seg. De finner seg i at politikken tilsynelatende har så trange rom at det bare er mulig å flikke på velferden og vedta noen lover om rettigheter. Slik åpner de en ballsal for Siv Jensen som med rette kan anklage statsministeren for å være så defensiv at han ikke engang makter effektivt selvskryt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET FINNES FLERE årsaker til venstresidas tomgang. En av de viktigste er knefallet for økonomisk ortodoksi, en fatalistisk tro på at økonomiske realiteter alltid vil være overordnet politiske ambisjoner. At strukturelle reformer i praksis er umulig. Dette er historie i skrikende revers. Om det er noe som kjennetegner hele kulturhistorien siden opplysningstida, er det troen på at politikk kan gi menneskene en viss kontroll over sin egen skjebne. Politikken skal overmanne skjebnen, muliggjøre nye valg og vise alternative veier til framtida. Nå er politikk i ferd med å reduseres til en slags meklersentral som håndterer særinteressenes rekkefølge og rang. Over hele den vestlige verden ser det ut til at venstresida har oppgitt sin tro på framtida.

HÅNDTERINGEN AV oljeformuen er et godt eksempel på denne lammelsen. Den ble aldri seriøst vurdert som springbrett for nasjonale strategier innenfor forskning og næringsutvikling. Faren for overoppheting av økonomien og rentehopp ble i stedet styrende for plassering og bruk av pengene. Derfor kan avkastningen brukes til å gi folket større brød og lengre pølser, dvs. korrigere velstand og velferd. For øvrig er det snakk om et pensjonsfond. Ingen finner det merkelig at den frie nasjonalformuen primært skal brukes på dem som ikke lenger deltar i verdiskapningen. Denne prioriteringen av fortida kan bare skyldes den merkelige symbolrollen de eldre har fått i norsk politikk. Den politikeren som hiver penger etter de gamle, viser at han har hjertelag.

REGJERINGEN HAR selvfølgelig løst mange oppgaver og løftet fram en del lovende saker. Den har sviktet helt når det gjelder løftet om å avskaffe fattigdommen. Når Kristin Halvorsen påberoper seg nedgang i arbeidsløsheten, lyder hun som en rumlende tomtønne. Den effekten kan være borte rundt neste sving. Vi har heller ikke sett noen som helst tegn til nytenkning og dristighet når det gjelder det flerkulturelle samfunnet. Her står statsråd Hansens teltleir som et nokså talende symbol. I klimapolitikken jages de rød-grønne av opposisjonen. Den krever også en rettmessig andel av æren for at det nærmer seg full barnehagedekning.

SKAL KOALISJONEN ha en mulighet til å vinne valget kreves noe mer enn et mirakel. Den må skaffe seg det dikteren Olaf Bull kaller rovdyrblodets flom, altså evnen til dristighet i store prosjekter.