Politikkens abdikasjon

Engelskmennene rister på hodet etter at Tony Blairs barn kom for seint til skolestart etter juleferien på Seychellene. I USA stønner man over Bill Clintons ukjente sønn, og her hjemme gir RIMI og REMA blanke i hva regjeringen sier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Hvor er det blitt av politikkens autoritet?
  •  Lite. Vi går til helt andre kilder for å få innsikt i samfunnet.
  •  Tydeligst er dette i USA. Der har politikken abdisert inn i sin egen verden, mens samfunnet utenfor ruller og går. For det er ikke media som driver skittentøyvask, det er politikerne i Kongressen. Og mens de driver sitt tåpelige og nedverdigende spill om hvorvidt Bill Clinton har løyet om sigar-sex, flokker folk seg om kulturelle uttrykk for tidas ånd. De strømmer til kinoene for å se filmen «A Civil Action» etter Johathan Harrs bok. En film som handler om en miljøvernaksjon i advokatregi.
  •  Her hjemme holdt statsminister Kjell Magne Bondevik nyttårstale uten å nevne sin regjerings to viktigste saker i året som gikk: Kontantstøtten og Verdikommisjonen. Han konsentrerte seg derimot om volden i samfunnet. Det samfunnsproblemet som det kanskje er aller vanskeligst å finne politiske løsninger på. Han nevnte alkoholen som en årsak, men den har jo vært med som sosial årsak her i landet siden tømmerkjørerne lå døddrukne oppover østlandsveiene midt i forrige århundre. En ny innsikt kunne han kanskje få ved å se Erik Poppes film «Schpaa» eller lytte til noen låter av versting-gruppa «Warlocks».
  •  Jeg hørte talen i ettertid. Over jul og nyttår var jeg i Sør-Afrika. Et land i en dramatisk og urovekkende situasjon. Men uroen dreier seg om noe helt annet enn rase, den dreier seg om kriminalitet. Samfunnsutviklingen i Sør-Afrika har tatt en annen vending enn noen forutså under jubeldagene da Nelson Mandela og F.W. de Klerk fikk Nobels fredspris i 1993. Bare i en forstad til Cape Town var det 600 mord i fjor, og drap, ran, vold, skuddvekslinger og bilkapringer er blitt dagligdags. Johannesburg er blitt det farligste stedet på kloden å oppholde seg. Men hvorfor? Politikerne strekker hendene i været og peker på fattigdom og urettferdighet. Eller man kan tenke seg at opphøret av et repressivt samfunn gir en mangel på individuelt ansvar. Men det er ikke svar nok. Nobelprisvinneren Nadine Gordimer har skrevet boka «The House Gun» (På norsk: Som en huskatt). I den griper hun fatt i de underlige selvforsterkende prosessene i sirkelen kriminalitet-redsel-våpen. Jeg leste boka og syntes jeg fikk en ørliten flik av forståelse.
  •  Om det nå er slik at kultur gir flere svar enn politikk, hva så? Jo, så har man en sjanse til å fatte det som kan synes ufattelig. For eksempel at folk i Norge flytter fra steder hvor det er jobb, skole, billig bolig, svømmehall og postkontor inn til dyre, slitsomme og skitne byer -  og det helt frivillig. Milliarder brukes på distrikspolitikk og likevel pakker folk sakene sine og flytter.
  •  Skilsmissene er i sin konsekvens et av vår tids største politiske problemer. Kvinnefrigjøring og samfunnsendring holder ikke lenger som forklaring. Men noen tanker finnes hos den generasjon unge norske forfattere som skriver om familien. Ikke den nusselige kontantstøtte-familien, men de alvorlige, gode og vonde båndene mellom mennesker. Hanif Kureishis bok «Intimitet» forteller alt om den moderne manns ubotelige rastløshet. Allerede Arne Garborg observerer i «Trætte mænd» (1891) mannens vegring mot forpliktelser. I sin bok om «Mannlighetens muligheter» skriver Jørgen Lorentzen om maskulinitet, seksualitet, kvinner og ekteskap hos Garborg, Strindberg, Hamsun og Dostojevskij. Noe for mannspolitikken i Barne- og familiedepartementet?
  •  Hvis Rune Slagstad skulle skrevet om de nasjonale strateger i vår tid, hvem ville han da lett etter? Statsministeren har jo følgende ambisjon: å bli sittende. Opposisjonslederen er travelt opptatt med å finne nye metaforer. Kanskje ville Slagstad ha lest Dagens Næringslivs intervju med TV2s styreformann Jan Erik Knarrbakk med minst like stor interesse som historien om Lars Sponheims kamp med REMA og RIMI.

Hva har politikken å by oss som instrument for å forstå vår egen tid ?

«Livsfilosofi» av Arne Næss var fjorårets mest solgte bok. Det er kø på biblioteket for å låne Finn Skårderuds bok «Uro».

I sistnevnte skriver Skårderud om mennesket og «Det refleksive racet». Dette racet består i at vi som moderne mennesker til stadighet må ta stilling til hvem vi skal være, hva vi skal gjøre og hvordan vi skal handle.

Impulsene til svar henter vi for eksempel i kulturen, underholdningen og filosofien.

Da Tom Wolfes bok «A man in full» var ventet i fjor høst, var forventingene skyhøye til at denne forfatteren skulle formidle noen viktige pulsslag i det amerikanske samfunnet. I sin anmeldelse i «The New York Review of Books» beskriver forfatteren Norman Mailer prosjektet som et forsøk på å få stand en av de viktigste bøkene i dette halve hundreåret.

Woody Allen har større makt enn Ragnhild Queseth Haarstad.

Woody Allen har mer makt enn Ranhild Queseth Haarstad.