Politikkens dvaskhet

Kampen om velgerne er i gang. Men hva kjemper politikerne for? I alle fall er det vanskelig å se noen forskjell på partiene. Velgerne trekker seg tilbake fra politikken. Den angår dem ikke. Politikken blir til bry fordi den oppleves som støy. Kanskje ikke så rart at velgerne har begynt å argumentere med øl i stedet for ord?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sju av ti velgere sier at de ikke gleder seg til valgkampen. Valgkamp er blitt et oppgjør for et lite sjikt av spesielt interesserte: journalister, byråkrater, meningsmålere og valgforskere. For folk flest blir politikken en uklar masse i sentrum. I gamle dager visste vi at når Høyre snakket om skattelette, så snakket de om fordeler til de 20 prosentene som utgjorde overklassen, og når Arbeiderpartiet snakket om overføringer, så handlet det om skolegang for alle, en tryggere alderdom og mulighet for folk flest til å skaffe seg bolig og et utkomme til å leve av. Det lå tunge interesser bak, det dreide seg om ideologi, og det dreide seg om hva man ville med Norge.

  • Nå handler striden i landets største by om hvorvidt den skal bli en fjordby eller en sjøby, om hvorvidt markedet er i stand til å produsere nok boliger og om vi skal ha en enhetsskole med mye variasjon eller en variert skole med enhet. Carl I. Hagen og Thorbjørn Jagland krangler om hvem som er mest lik Tony Blair.
  • Egentlig handler det nettopp om Tony Blair: Hvem har den mest tiltalende innpakning av den politikken som alle til sjuende og sist fører? Slagordene fyker gjennom lufta i flotte brosjyrer, på Internett og som reklamesnutter i radio. For to år siden hang det to bannere på Youngstorget. På det ene sto det «Eldre og helse først», på det andre «Helse og eldre». Det ene sto tvers over Arbeiderpartiets hovedkvarter, det andre over Fremskrittspartiets. I år ser jeg intet til disse bannerne. Så er vel problemene for eldre og syke løst. Eller er det bare historieløst?
  • Dessverre er det slik at både politikken og journalistikken flagrer fra sak til sak, uten nevneverdig sammenheng og uten særlig evaluering av det som blir gjort. Dette preger all vår offentlighet. Havet av velgere består av små dammer med taleføre velgergrupper som suger seg fast som igler i politikernes kropper. Det gjelder å gi blod til alle for ellers taper partiene markedsandeler. Det er alltid noen velgergrupper som må holdes i godt humør. Politikk er mer og mer å gi svar på de problemer som flimrer forbi, det gjelder bare å sette sammen reaksjonene eller løsningsforslagene på en slik måte at ikke noen gruppe blir støtt vekk.
  • Den postmoderne virkeligheten er sammenfattet i en forestilling om at de store fortellingenes tid er omme. Samfunnsproblemene er små, og retningen er klumpet sammen i sentrum. De store grep handlet en gang om å integrere store folkegrupper i nasjonen, bøndene først, arbeiderklassen så. Etter 2. verdenskrig sto det om gjenoppbygging og modernisering, om stat mot privat. I dag er landet oppbygd, velstanden rett nok ikke spesielt godt fordelt, men de taleføre har så de klarer seg og vel så det. Ideologiene, de store byggverkene rundt de politiske grep, er borte. Hvor mange i Arbeiderpartiet har vært innom Marx til tross for at Det kommunistiske manifest antakelig er mer aktuelt enn noen gang? Dessuten mangler det historiske dybdesynet hos de fleste politikere. De sitter noen måneder i én komité, noen måneder i en annen, og glemmer at noen har gjort noe før, og at det er sammenhenger i det meste. Derfor ser de ikke de ideologiske mønstrene i det de steller med. De ser bare enkeltsaker. Slik sett er det ikke ideologiene som er døde, men politikerne som er dvaske.
  • Politikkens viktigste næringsemner er motsetninger, visjoner og klare alternativer. Men det krever både mot og intellektuell kraft - prinsipper og evne til å ordne sakene etter dem. Nå er Fremskrittspartiet blitt intervensjonistisk, KrF har tatt Høyres sosialfilosofi og Arbeiderpartiet er merkedets beste venn. Kort sagt: Jeg tror ikke mange politikere ville stå med glans dersom de fikk denne oppgaven i norsk stil: «Drøft sammenhengen mellom ditt partis ideologi og dets politikk - med særlig vekt på det som kan framstå som motsetninger.»