Politikkens dyregrav

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som har ærlige hensikter og dårlige instinkter, får sjelden et langt liv i politikken. Oslos nybakte ordfører Fabian Stang har allerede pådratt seg svingslag som kunne brakt de fleste i bakken. Likevel står han fremdeles oppreist – på et vis. Stang smiler tappert, men i munnvikene aner vi at påkjenningen er betydelig. Oslos ordfører er i ferd med å lære noe fundamentalt om politikkens og medienes nådeløse spilleregler. Han er satt i spill, opposisjonen knyter hanskene og journalistene står ringside for å rapportere om han står løpet ut.

Det var uten tvil tankeløst å belære østkantens befolkning om hvordan trim og tur øker leve-

alderen i villaene på Vinderen. Utspillet vitner om dårlig dømmekraft fordi det skal mer enn armhevninger til for å jevne ut forskjellene i hovedstaden. Stortingsrepresentant Jan Bøhler, som også er leder i Oslo Ap, var den første til å framsette besk kritikk. Nå viser det seg at Bøhler – som gjerne profilerer seg selv i t-skjorte eller joggedrakt – selv har uttalt akkurat det samme. Også han mente østkantfolk har noe å lære av trimmen på Oslo vest.

Hva kan vi andre lære av dette? Antakelig lite eller ingenting. Tilsynelatende handler det om

store forskjeller i levevilkår og om fattigdom. Det er et tema for store ord og besvergelser. Handling ser vi lite til, enten det gjelder regjeringen eller byrådet i Oslo. Vi er altså på den arena i politikken hvor markering av revir, profilering og relasjonsbygging er viktigst. Opposisjonen prøver å svekke ordføreren så sterkt at han mister selvtillit og politisk styringsfart. De vil styrte ham ned i politikkens dyregrav.

At fristelsen er stor, er lett å skjønne. Etter normale mål er Fabian Stang en typisk politisk lettvekter, en gallionsfigur i pappmasjé. På den annen side er han befriende annerledes enn de mekaniske dokkene vi ofte ser i Oslo-politikken. Derfor bør han få en sjanse til.