Politikkens første lov

Statsministeren er i feriemodus. Hans forhold til verden preges mer av refleks enn refleksjon, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg så utover havet, strendene, sola, rekene, de saftige jordbærene og utbrøt: Er ikke dette et godt land å bo i! Mye tyder på at han også synes landet har en vellykket og kompetent statsminister. På en pressekonferanse i strandkanten på Bygdøy i går var han i grunnen bare bekymret for en ting: At suksessen skal gå regjeringen til hodet. Hvis den blir mett og tilfreds, er dens dager talte, forkynte han uten å overanstrenge poengets alvor. Det er nemlig liten tvil om at Jens Stoltenberg har funnet seg til rette og trives som sjef for landets regjering. Det kan skyldes at han endelig har fått litt fart på sakene. Noe nytt hadde han ikke å melde.

DET ER NOE LEKENT, nesten uansvarlig og frikoblet, ved de mannlige medlemmene av Stoltenberg-klanen når de finner seg til rette i sine roller. De liker situasjoner hvor snippen er løs og argumentenes presisjon ikke er avgjørende. At Jens Stoltenberg ser fram til noen late dager på svabergene og under de skyggefulle trærne på Søndre Sandøy, er lett å forstå. Han er halvveis i stortingsperioden og brikkene i regjeringsarbeidet begynner endelig å falle på plass. Det har tatt sin tid og skyldes ikke at opposisjonen på Stortinget er så effektiv. All viktig politikk i Norge i dag utformes i dialogen mellom regjeringen og den indre opposisjonen i koalisjonspartiene.

SOM VANLIG ER ved statsministerens sommerkonferanse, hadde Stoltenberg med seg en skryteliste. Den viser at det begynner å bli både mengde og tyngde i de sakene regjeringen prioriterer. Men det har tatt sin tid før kabinettet og de tre partiene har funnet en arbeidsform som fungerer, og fremdeles er regjeringsmetoden skjør, kompleks og full av snubletråder. På plussiden kan bl.a. noteres at barnehageløftene nær er oppfylt, at bemanningen i eldresektoren vokser raskt, og at det er inngått viktige forlik når det gjelder pensjoner og privatskoler. Slike spørsmål er viktige å løse, og vitner om en regjering som både har rent flertall og visse evner til nasjonale kompromisser der det trengs.

LIKEVEL ER DET på tre andre områder at regjeringen Stoltenberg særlig skiller seg klart fra Kjell Magne Bondeviks regime. Den økonomiske politikken er tilført klarere vilje når det gjelder statlig og nasjonal strategi. Under Jonas Gahr Støres ledelse føres en utenrikspolitikk med markant vektlegging av Norges interesser i nordområdene og med bevisst bygging av nye nettverk med andre stater. Endelig må nevnes klimapolitikken som i hvert fall har høye mål, selv om det er strid og tvil om metodene er tilstrekkelige. Jeg tror regjeringen rundet sin viktigste bøye til nå da Jens Stoltenberg tok Ap’s landsmøte med storm med sine utspill om en ny klimapolitikk. Her oppfylte han politikkens første lov: Du skal være aggressivt på offensiven og legge de andre bak deg i feltet. I dag er det regjeringen som eier klimasaken. Om de klarer å beholde eierskapet er mer usikkert.

OPPOSISJONEN på Stortinget prøver hele tida å utnytte motsetningene innenfor regjeringen, men foreløpig med lite hell. Alle vet at Lars Sponheim kan få vulkanutbrudd bare det lander ei flue i skjegget hans. Og at partifellen Gunnar Kvassheim ofte er en gneldrebikkje med like dårlig evne til dimensjonering av det store og det lille. Hva som har skjedd med Høyre er lett å svare på: Ingenting. Erna Solbergs nye sveis ga vel et par siders omtale i VG, men så forsvant partiet. Interessen for Høyre synes å være like levende som markedet for lengdeløpsskøyter. Resten av opposisjonen er like lammet og fantasiløs. Frp-Jensen er knapt et pust i sivet, og KrF-topp Dagfinn Høybråten leder antakelig andakten på et fjerntliggende bedehus.

SLIKT MUSKELSVINN gir regjeringen altfor fritt spillerom. Det er selvfølgelig ingen fordel for folkestyret at viktige politiske prosesser flyttes inn i lukkede kamre der mulighetene for innsyn er minimale. At landet har en flertallsregjering betyr ikke at det ikke finnes en politisk situasjon. Det er opposisjonens klare plikt å bruke Stortingets organer til å framtvinge åpenhet om saker og konflikter.

DEN INDRE opposisjonen har også nok å ta fatt på. Regjeringens innsats når det gjelder fattigdom og den flerkulturelle utfordringen, er meget svak. Dette er områder som fordrer mer enn politisk og administrativt talent. Slike saker krever lysbærere, dvs. politikere med mot til å gå foran når flokken bak ennå er liten. Å sikre menneskene et anstendig livsgrunnlag, like muligheter og likeverd, er saker av like stor verdi og betydning som klimapolitikken.