Politikkens giljotin

Kommentatorer av alle farger og kvaliteter er nå i ferd med å felle dommen over Thorbjørn Jagland og hans regjering. Det blir en hard dom. Et sentralt premiss er at visjonen om Det norske hus var uten forankring i hjemlig virkelighet. Et annet at det er livsfarlig å bruke mennesker med avvikende form, stil og kunnskaper som statsråder. Men er det slik? Og viktigere: Bør det være slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I disse dager får Kjell Magne Bondevik mye ros for å ha endret tyngdepunktet i den politiske debatt og virkelighet. Det skal angivelig ha beveget seg fra sosialdemokratisk materialisme til verdier som er menneskelige, kristne, nasjonale og humanistiske. Nå dreier det seg ikke lenger om Thorbjørn Jagland, men kanskje heller om Thorbjørn Egner. Men Bondeviks grep er verken originalt eller nytt. Suget etter faste holdepunkter i et splintret samfunn er med stormende suksess utnyttet tidligere av både Bill Clinton og Tony Blair. Og med mindre hell av Thorbjørn Jagland.

  • Forskjellen mellom Bondevik og Jagland ligger ikke i analysen av verdispørsmålenes politiske betydning. Men strategien og utnyttelsen av fenomenet har vært forskjellig. Kjernen i Jaglands tanker om Det norske hus er at de tradisjonelle bastionene i vårt politiske system er i ferd med å forvitre. Derfor er det behov for en ny kontrakt mellom institusjonene, politikerne, folket og næringslivet. Vi skulle få mer åpenhet, samråd, bruk av landets akademiske kunnskap og en ny type politikere. Terje Rød-Larsen og Anne Holt var symboler på dette.
  • I sum kan man si at Jagland nærmet seg verdispørsmålene på en nesten statsvitenskapelig måte. Bondevik har valgt en annen vei. For ham er det menneskenes personlige ansvar som må være drivkraften i verdipolitikken. Bondevik er langt mindre interessert i strukturer og reformer. Slik kan statsministerens verdivariant mye raskere omsettes i politisk gevinst, mens Jaglands ville tatt lengre tid og kanskje hatt mer varig virkning.
  • Et sted på veien må Thorbjørn Jagland ha mistet troen på sitt nye ideologiske fundament. Eller han ble tvunget til å oppgi det. For det er et faktum at huset hans ble forlatt før det kom på tegnebrettet. Det var usynlig i valgkampen som utviklet seg til en sportsprestasjon hvor målet var en rundetid på 36,9. Og det har vært usynlig etter at Jagland ikke kvalifiserte seg. Det reiser spørsmålet om ikke oppgivelsen av visjonene har vært mer utslagsgivende for valgresultatet enn at ideene angivelig var uten rot i norsk virkelighet. Under alle omstendigheter har manøvren skapt inntrykk av at Arbeiderpartiets leder er en ideologisk værhane.
  • Et annet resultat av Jaglands nederlag er en ny politisk «sannhet»: Statsråder og andre ledere må være politiske håndverkere. De skal være trauste, norske, utkantnøkterne og minimum ha ordfører-skolen. Omkvedet synes å være at det var en lykke at Terje Rød-Larsen ble felt på en skattesak før han ødela både regjeringen og rotet til politikken i sin alminnelighet. Anne Holt puttes gjerne i den samme skuffen, selv om hennes avgang hadde medisinske årsaker. Den nye justisministeren Aud-Inger Aure har allerede fått smake den konstitusjonelle pisken etter at hun bekreftet at utnevnelsen til statsråd ikke hadde forandret hennes mening om Rødseth-saken. Det var kanskje uklokt og formelt tvilsomt, men det var også ærlig og menneskelig.
  • Det er knapt noen som stiller spørsmål ved verdien av politisk erfaring eller årelang trening som folkevalgt. Faren er at politikkens nåløye blir så trangt at folkevalgte og statsråder må støpes i samme form. For selvfølgelig trenger norsk politikk folk som Rannveig Frøiland, Ragnhild Queseth Haarstad og Dag Jostein Fjærvoll. Men det er også behov for mennesker som tenker dristig og alternativt. Som våger å stikke hodetfram uten at det rammes av alminnelighetens giljotin.
  • Politikk sies å være det muliges kunst. Kanskje det. Men politikk er også kunsten å gjøre det nødvendige mu-lig.