Politikkens handledisk

Norsk politikk handler nå om skattelettelser og om prisen på barnehageplasser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I VALGKAMPENslår de politiske lederne hverandre i hodet med kroner og øre. Partiene avkreves eksakte anslag for hvor høy skatten skal bli eller hvilke avgifter som skal vekk. Høyre leder an, men Arbeiderpartiet har nå også gitt et verdipapir til velgerne med konkrete løfter. De skal redusere skatten for dem som tjener over 289000 kroner, de skal redusere strømavgiften med to øre pr. kilowattime, de skal gi eldre gratis medisin. Det skal bli halverte barnehagesatser, maksimum 1300 kroner pr. barn pr. måned og gratis skolebøker. Ja, selv fagforeningskontingenten skal bli enda mer skattefri, og dermed mer verdifull. SV, som smykker seg med ordet «sosialistisk» i sitt navn, utsteder prislapper akkurat som KrF, selve verdipartiet.

DAGENS POLITISKE BUDSKAP er som reklameplakatene fra matvarekjedene: prisen er mer iøynefallende enn produktet. Velgerne oppfattes av politikerne som konsumenter som ferdes langs en lang handledisk. Det partiet som har mest å tilby for den enkelte velgers lommebok, er det beste partiet. Venstre, partiet som skapte det moderne demokratiet vårt, taler rett nok fortsatt om «borgeren», men begrepet lyder merkelig alderdommelig. Det er tømt for det innhold det fikk med den franske revolusjon: en fri mann eller kvinne, med rettigheter og plikter innenfor en stat. Den forestilling som dagens politiske budskap formidler, er at ytelser er noe man auksjonerer ut, ikke noe man har rett til som borger. Dette understrekes ytterligere av et annet vesentlig trekk ved dagens nyliberalistiske samfunn: Politikken er flyttet fra de strukturelle spørsmål, det som handler om hva vi skal leve av i framtida, til den private sfære. Dermed trivialiseres politikken, mens de viktige sakene overlates til folk med mye penger. Det er Kjell Inge Røkke som bygger ut flyplassen på Oppdal til sitt behov, ikke borgernes fellesskap, staten eller kommunen.

SLIK BLIR POLITIKKEN fragmentert og lederskap forvitrer. Tilbudene fra partiene er uten sammenheng, i tid og rom. Ideologiene er døde og glemt, det er lommeboka som er målestokken på om et parti fortjener vår stemme. Skatter og avgifter, som er en forutsetning for at fellesskapet kan gjøre noe sammen, framstilles som et onde det gjelder å bli kvitt. Dokumentavgiften framstilles som utålelig, men folk byr gladelig hundretusener over takst. De politikere som ser at dette bærer galt av sted, våger bare å hviske det folket ikke liker å høre: at det må være en sammenheng mellom ytelse og nytelse.

EN FØLGE AV DETTE er at det ikke er så lett å se forskjell på partiene lenger. Hva vil egentlig Arbeiderpartiet med Norge? Eller Høyre, bortsett fra å gi de rike litt mer? Partiene tilbyr jo ikke alternative visjoner om hva slags samfunn vi skal ha. De bare åpner pengesekken. Våre politikere fyker land og strand rundt med sine mobiltelefoner tett til øret for å svare på det siste utspillet fra de andre eller katastrofemeldinger i mediene: - Har Jan Petersen sagt at det skal bli 40 milliarder i skattelette? Men vårt opplegg betyr 42 milliarder. - Har Jens Stoltenberg sagt at elektrisitetsavgiften skal ned med to prosent? Men vi vil ha den ned med tre. Politikken om skolen, samfunnets viktigste formende institusjon, handler om hvem som er flinkest til å pusse opp skolehusene. Slik blir politikken klargjort ned til desimalene med velgerne som revisorer. I denne settingen blir det lite rom for prinsipper og ideer om et samfunn vi er underveis til. Skal vi ha mer stat eller mindre? Hva skal være den norske identitet? Hvilke dannelsesidealer vil vi ha? Arbeiderpartiet har redusert temaet om bedrifter bør være i samfunnseie eller privat til et spørsmål om størrelsen på utbyttet. SVs Kristin Halvorsen får plass for sitt politiske budskap i SMS-meldinger. Kvaliteten på universitetene blir målt ved om studiekompetansen inntrer ved poengene tre eller fire fra videregående. Kvaliteten på vårt helsestell blir målt i hvor mange operasjoner som utføres.

POLITIKERNE LYDER som et ekko av det velgerbildet de ser i mediene, og de lytter til de profesjonelle gråtekonene i interesseorganisasjonene. De skaper ingen egen politikk i samspill med partiet, for der er det dødt. Derfor fornemmer jeg fravær av partier som representerer det vi har felles. De søker løsninger som bare har som formål å høste applaus hos hver enkelt velger dagene fram mot 10. september.

Men politikk er å angi valg av samfunnsutvikling for et samfunn vi vil ha. Jan Petersen snakker riktig nok om «å angi retning». Men kompassnåla peker mot velgernes lommebok. Når nivået for skatteinnslaget for toppskatten blir valgkampens viktigste tema, handler ikke politikken lenger om samfunnsbygging, men individuelle goder.