Politikkens kramkarer

Arbeiderpartiet skal satse på ungenes tid etter skolen ved høstens valg. Men var det ikke reformer i staten som var partiets overordnede sak?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SÅ SKAL DET VÆRE

barn og ungdom ved årets valg. Arbeiderpartiet har bestemt seg for det. Og selvsagt er det fint at barn og ungdom nå skal gis oppmerksomhet. Når barn har stive nakker og tydelige tegn på stress ned mot fem års alder, er det grunn til å tenke igjennom også hva samfunnet kan bidra med for å gjøre de formende år bedre for den oppvoksende slekt.

Når jeg likevel stusser over regjeringspartiets valgkampstrategi, er det fordi det jo ikke er mer enn ett år siden slagordet var «Fornyelse av staten». Jeg fikk inntrykk av at all annen politikk, både skole, universitet, helse og forsvar, skulle ordnes rundt dette overgripende perspektivet noen år framover. Det var kanskje ikke verdens beste slagord til å fylke velgerne om partiets faner. Men det var en slags visjon.

VED VALGET I 1997

var det de gamle som var det store samlende grep. De «som hadde bygd landet» skulle gis et løft, de skulle få enerom og bedre pleie og stell enten de var i institusjon eller hjemme. Mange velgere syntes det var et godt slagord. Men Arbeiderpartiet hadde bare noen måneder tidligere kjørt fram helse som den samlende sak.

SLIK SKIFTER

Arbeiderpartiet politisk ham ikke bare fra valg til valg, men også fra år til år. Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg er omreisende kramkarer med skiftende assortiment. Om dette avsetter noe inntrykk blant velgerne, må det være at partiet har vingling som hovedlinje. En gang, for ikke veldig lenge siden, var «Stø kurs: Arbeid for alle er jobb nr. 1» Arbeiderpartiets merke. Stødigheten ble gjort troverdig ved at partiet sto fast på denne linje år etter år. Det var nok mange som syntes det ble vel bastant. Men velgerne hadde noe å holde seg til fra valg til valg. I en tid da alle strukturer oppløses i populisme, representerte «ørnen blant partiene» noe bestandig.

I DAG ER IKKE

samfunnsproblem nummer en å få folk i arbeid, snarere tvert imot. Men jeg tror Arbeiderpartiet forregner seg når det står fram for velgerne med nye slagord så å si hver gang landsstyret har møte. Det blir ingen sammenheng i politikken. Den blir fragmentert. At omskifteligheten også skaper problemer for dem som skal stå i fremste linje, ble tydelig under valgkampen i 1999, da skole plutselig ble valgkampens hovedtema. Da måtte Arbeiderpartiet lete med lys og lykte etter noen skolepolitikere. De som skulle ha det som sitt saksfelt, som f.eks. Marit Nybakk, var nemlig nylig flyttet over i nye komiteer. Dermed var de uten kjøl i valgkampens viktigste sak. Nå er det altså skole igjen. Men er det så at staten er reformert og at eldre- og helsereformene er gjennomført? Kan vi ikke med stor grad av sannsynlighet regne med at Fremskrittspartiet finner åpne felt til nye kamper på disse saksområdene? Men da må vel regjeringspartiet på'n med nye ad hoc-programmer igjen.

LO HAR ÅPENBART

skjønt bedre hva det vil si å ha stamina i politikken. Her er det overordnede slagord «Forsvar velferdsstaten». Det har det vært siden 1999. Gjennom et storstilt studieopplegg, som for øvrig var en gave fra Arbeiderpartiet til 100-årsjubileet, har fagbevegelsen skapt et program for den etterindustrielle perioden vi nå er inne i. Mens partiet stadig vingler i taktiske valg og utspill, er det LO som ligger fast i sine overordnede mål. Selv om det var LO som talerør for en særinteresse som skulle være underordnet generalistene i partiet, er det ofte omvendt: Det er LO som framstår som parti.

Nå er det altså ikke «hele folket i arbeid», men «hele barneflokken i heldagsskole» som er Arbeiderpartiets overordnede mål. Da er spørsmålet: Hvor dypt stikker den kjølen? Trond Giske er nok en snedig statsråd med fingrer for de politiske løsninger. Men har han vist seg som en dugende kunnskapsminister? Nå gjennomfører han en universitetsreform der studentene skal tilfredsstilles. Veiledet av en fast amanuensishånd skal studentene få en slags fritidsordning på universitetene. Det hele er en symbolnivellering som kaster vrak på 200 års universitetstradisjon. Men har partiet egentlig noen langsiktig forsknings- og kunnskapspolitikk?

I REGJERINGEN

er det de joviale nordtrønderne Bjarne Håkon Hanssen og Tore Tønne som viser litt tegn til utholdenhet. De er ikke lure, men lune, faste, men villige til noen runder med motstanderne. De er blitt stjerner i flokken fordi de representerer tegn etter levd liv. De trosser den politiske tilværelsens uutholdelige letthet. De viser at politikk fortsatt er noe som strekker seg ut over administrasjonens ut- og innkurver.