Politikkens kvotering

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Likestillingsminister Karita Bekkemellem vil iverksette kvoteringsloven om 40 prosent kvinner i styrene fra nyttår. Hun ønsker dessuten å utvide loven til å omfatte flere selskaper. I samme slengen bør hun vurdere om økt kjønnsbalanse også er en god ide i politikken. Fordelingen av verv i regjeringen og stortinget så langt viser en grov skjevdeling mellom kjønnene.

Igår hadde regjeringen en ny sjanse til å rette opp den pinlige forfordelingen av kvinner blant statssekretærene. Partisekretær Martin Kolberg i Ap, som på siste landsmøte vedtok 50 prosent kvotering i alle styrende organer, lovet at helhetsinntrykket ville innfri målet om kjønnsbalanse. Det skjedde ikke. Ap utnevnte riktignok mange kvinner som politiske rådgivere, men i de tyngste departementene og de mest sentrale stillingene er det en suveren overvekt av menn.

På Stortinget er kjønnsfordelingen enda verre. I den mektige finanskomiteen er bare to av 16 medlemmer kvinner, det vil si 11 prosent. I andre tunge komiteer som forsvar og næring er også kvinner i klart mindretall, mens kvinner er overtallige i familie- og kulturkomiteen. Dette er ikke bare et tilbakeslag for likestilling, men nærmer seg et demokratisk problem. Det er denne forsamlingen som skal vedta den radikale loven som pålegger private styrer å kvotere inn 40 prosent kvinner. Lovgiverne truer næringslivet med straff i form av bøter eller tvangsoppløsning, hvis kvinneandelen ikke innfris. Selv er de ikke i nærheten av å nå målet.

Statsråd Karita Bekkemellem sier til VG at hun ikke tror det er mulig å ta formelle forpliktende grep. Ansvaret ligger hos partigruppene. Det er med andre ord mulig å ta grep overfor private eiere, men ikke overfor de folkevalgte organer som skal representere hele landets befolkning. Hva skal vi med en likestillingsminister som ikke tør innrømme det åpenbare; dette er for dårlig og må ryddes opp i? Politikken har til nå vist at likestilling er mulig i praksis. Nå kan næringslivet med rette peke på at lovgiverne ikke makter det de krever av andre.