Politikkens logikk

Det stunder til valg i Frankrike, og der i gården kan den politiske logikken stundom være svært så innfløkt. Hvem er det som, med en viss aura av «solkonge», best kan forsvare Frankrikes «grandeur»?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet):

I UTGANGSPUNKTET er det såre enkelt. Jacques Chirac ble valgt til Frankrikes president fordi et flertall av velgerne tross alt ikke ville ha Jean-Marie Le Pen som statssjef. En mer ydmykende inntreden i Elyséepalasset kunne den gamle ringreven ikke ha fått. Chirac har drømt om å overlate Elysée til Dominique de Villepin, hans «politiske sønn» og hittil enearving. Men de Villepin skjøt seg i foten med loven om ungdomsarbeid, som han måtte gi opp etter de store demonstrasjonene i gatene. Han manglet politisk fingerferdighet og erfaring til å alltid ha en åpen fluktvei. Reven Chirac må ha glemt å lære ham dette. Så kommer affæren med Clearstream veltende over en allerede svekket statsminister. Statsministeren kan se ut som han, med velsignelse fra Chirac, har forsøkt å sverte sin egen innenriksminister og fremste utfordrer på høyresida i neste års presidentvalg, Nicolas Sarkozy, med skitne knep. Taburetten vakler under de Villepin. Så langt, enkelt.

PRESIDENT CHIRAC er ferdig neste år og tenker på sitt ettermæle i historien. Det ville være sørgelig å måtte ofre sin «politiske sønn» på Republikkens alter, et sluttoffer i sine siste politiske dager. Men enda verre kan de bli for ettermælet om Chirac verner om de Villepin til begge styrter ned i avgrunnen.Ved statsrådsbordet i Elysée gjøres det gode miner til slett spill. Det sitter den politiske gjøkungen innenriksminister Sarkozy, som utfordrer både sin statsminister og sin president. Han er i tillegg leder for regjeringspartiet og dermed enda vanskeligere å overse. Chirac kan føle seg tvunget til å be Sarkozy overta som statsminister i Hôtel Matignon. I tillegg til tapet av de Villepin, ville et skifte så seint i hans tid i Elysée være et trist avskjedskapittel, men kanskje ikke til å unngå.Chirac har hatt en samtale med Sarkozy «om alle spørsmål», deri kanskje også om Sarkozy kan tenke seg å overta Hôtel Matignon. Et tilbud vil være en smigrende heder til Sarkozy. Men, han ønsker neppe å bli statsminister nå. Da kan han ikke godt søke avskjed om kort tid for å drive valgkamp på fulltid for å bli president.Og Sarkozy har tenkt å drive valgkamp på å endre fransk politikk, på å skape et annerledes Frankrike enn Chirac. Han kan ikke samtidig sluttføre politikken til Chirac og love velgerne store endringer. Hvis han skal «ofre seg for Republikken», vil Sarkozy kreve politisk armslag og penger av president Chirac til å ta et brudd med Chirac straks. I så fall vil Chirac politisk abdisere før han flytter ut av Elysée.

INN FRA VENSTRE kom François Hollande, lederen for Sosialistpartiet, og la fram et mistillitsforslag mot statsminister de Villepin i Nasjonalforsamlinga. Det gledet, bakvendt nok, statsministeren, men ikke Sarkozy. Mistillitsforslaget tvang høyresida til å slå ring om statsministeren. Også partileder Sarkozy måtte stille seg solidarisk med sin nære erkefiende.Sosialistpartiet samlet på denne måten høyresida for å svekke den. Høyresida ble stående samlet ansvarlig for alt som er vondt og galt i Frankrike. Og Sarkozy får mindre mulighet til å ta avstand fra Chirac og de Villepin og spille på misnøye i valgkampen. Misnøyen vil sosialistene ha som sitt våpen. Lykkes de med denne revestreken står ikke bare Chirac og de Villepin, men også Sarkozy, tilbake som tapere.

DET ER HELLER ikke så enkelt på venstresida. Der har samboeren til Hollande, Ségolène Royal, allerede startet sin valgkamp. Og hun ligger i meningsmålingene langt foran partiets «elefanter», Lionel Jospin, Laurent Fabius, Jacques Lang og Dominique Strauss-Khan, som alle søker å bli partiets fanebærer i valgkampen. Ségolène har forsøkt å hamle opp med Sarkozy på hans egen hjemmebane, lov og orden. Hun vakte rabalder i eget parti med noen av sine forslag, så som å stanse sosialhjelp til foreldre som ikke holder barna på skole og en siviltjeneste med militær disiplin for unge lovbrytere. Hun anklages for å angripe Sarkozy fra høyre. Men partiet samlet seg da i alle fall om et valgprogram der alle de håpefulle har fått med noen av sine kjepphester.

FRANSK POLITIKK kan tidvis få tredje- og fjerdegrads likninger til å likne førskolepensum. Innfløkt, men spennende er kampen om hvem som skal redde Frankrikes «grandeur».