Politikkens lotteri

De politiske skillelinjene er i oppløsning. Hvor lenge kan de gamle partiene bestå, spør Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTERVALGETS hurlumhei mellom partiene har lagt seg. Striden i forbindelse med konstitueringen av kommunestyrene har som alt partispill etterlatt inntrykk av at det er langs de formelle partiskillene de store motsetningene i norsk politikk går. I henhold til retorikk og symbolpolitiske ytringer er det djupe kløfter mellom partiene. Slik avbildes de også i mediene.

MEN GJENSPEILER partiene de reelle politiske motsetningene blant velgerne? Det ville være rart om det var slik. De eldste partiene, Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet er 125 år gamle, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har vært med i snart 80 år. Alle fem sprang ut av sosiale, økonomiske og kulturelle motsetninger som eksisterte da. Nå er det kommet til partier som hver på sin måte legger seg på tvers av det gamle partimønsteret. Samtidig dukker det opp sakskomplekser som går gjennom partiene og skaper intern uro i det etablerte mønsteret. EU-saken er klassisk. Den gikk tvers gjennom Arbeiderpartiet, Venstre og KrF. Det var en sak av det helt fundamentale slaget.

Men det fins også en rekke andre politiske saker som kiler seg inn i de gamle partikroppene og utgjør en umiddelbar fare for splittelse. Klimaspørsmålene er et slikt fordi det handler om hvem som skal bære den største prisen for å redde miljøet. Fagbevegelse og næringslivsinteresser vil i beste fall gå sakte framover for å redusere skadelige utslipp, mens miljøorganisasjonene, som kanskje er vår tids sterkeste og mest faglig kompetente pressgruppe, har overbevisende argumenter for dramatiske klimabeslutninger nå. Gasskraftsaken, som jo egentlig omhandler det samme, befinner seg i samme kategori.

HVA GJØR PARTIENE når de står overfor slike saker som oppleves som en eksistensiell trussel for dem? Jo, de begynner å lete etter det som på politikerspråk kalles "bredt forlik". De tar partipolitikken ut av saker som truer partienes enhet. Dette må forvirre velgerne. Men det er også mange andre tegn på at velgerne forholder seg annerledes til partiene enn før. Alle iakttakere synes å være enig om at det meste er i bevegelse på velgerplanet. Valgdagen er blitt livets store lottodag, alt kan skje. Det eneste som er sikkert er at alt er usikkert.

MEN ER DETTE riktig? Hvis vi ser på de tre blokkene i norsk politikk, viser de påfallende stabilitet om vi ser dem over et lengre tidsrom. Statsviteren, professor Tor Bjørklund har gjort noen slike sammenstillinger gjennom hele etterkrigstida. Da ser han at det skjedde et avgjørende hopp ved høyrebølgevalget i 1981. Fra da har høyresiden hatt en stabil oppslutning på rundt 36 prosent. Til å begynne med tok Høyre nesten alt, men etter hvert har partiet måttet dele med FrP. Mellompartiene, som før 1981 var en blokk på 30 prosent, ble fra 1981 redusert til 20. De såkalte sosialistiske partiene ligger fast på om lag 42 prosent.

BLOKKENE ER altså stabile, endringene skjer innenfor dem. Men det skjer en tydelig oppløsning av limet som bandt velgerne til blokkene. Arbeiderklassen som selvstendig kultur er i ferd med å forsvinne. Arbeidervelgerne sier ikke lenger at de tilhører arbeiderklassen. På den andre siden av skillet. er også sprit, språk og synd forsvunnet som ideologisk skillelinje. Velgere som for 40 år siden ville ha lagt avgjørende vekt på slike spørsmål, gjør det ikke lenger. Antallet velgere som regner seg som avholdsfolk er halvert fra 1969 til i dag. En gang fulgte disse kulturelle skillene velgerne fra myndighetsdag til graven. I dag går velgerne fra det ene til det andre parti, de går langs partirekka og shopper politikk omtrent som på super’n.

DET ER I DETTE politiske landskapet FrP har funnet sin kode. De tok Nord-Vestlandet ved forrige kommunevalg, men er forsiktige med sprit, språk og synd. De erobret Grenland og støtter fagbevegelsens syn på offentlig kapital for industrireising. De erobret "the deep south", ytre strøk av Vestfold og Nord-Vestlandets og Grenlands motpol ved å kjempe mot bompenger og eiendomsskatt. Og i år tok de Karlsøy, kommunen der Arbeiderpartiets første parlamentariker, Alfred Eriksen, kom fra. En av Frp-ordførerne i Nord-Norge, sa: "Kall meg gjerne sosialist, men for meg er det viktigst å gjennomføre Frp’s program".

Hvor lenge kan de andre partiene da opprettholde forestillingen om at de representerer noe evig?