Politikkens maskespill

Politikken er blitt et strategisk spill i stedet for en strid om saker og samfunnssyn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

REFORMENE I DEN HØYERE UTDANNING, som nå er til behandling i Stortinget, er et godt lærestykke om hvordan politikk lages i vår tid. Det vesentlige ved stortingsmeldingen er at universitetsstudiene i humaniora, samfunns- og realfag skal legges om og kortes ned. Det skal bli mer skole, studentene skal holdes i hånda slik at de ikke taper av syne hensikten med at de er ved universitetet, nemlig å studere. Høyere studier er gjerne betraktet som den første prøve på selvstendig arbeid. Dette, som har vært universitetenes særkjenne i forhold til høgskolene, skal nå forsvinne.

MEN DET ER DETTE professorene ved universitetene har protestert mot. De forsvarer universitetets idé. De har ikke som Giske falt for den ensidige nyttetenkningen rundt kunnskapsbegrepet. De har prøvd å bidra til den analysen av universitetenes styrke og svakhet som trengs for en begrunnet reform. Denne debatten er det intet spor etter i meldingen.

NÅR STATSRÅD GISKE debatterer reformen, f.eks. i Dagbladet onsdag, er han opptatt av den støtten han får fra det korporative systemet, fra byråkratene i organisasjonene i det akademiske liv som er livredde for å komme på kant med politikerne. Professorene derimot, føyses opp på tribunen. Det som veier noe, er uttalelser fra dem som deltar i kollektive uttalelser, de som bestandig innkalles til høringer og uttalelser, de som kjemper for de ansattes vel, men kanskje ikke har Norge som kunnskapsnasjon som første oppgave. Slik blir den frie debatt og vurdering, som jo er akademisk i dette ordets beste betydning, suspendert, uansett hvilken kraft det er i argumentasjonen. Hvorfor i all verden er det så viktig med en fri samfunnsdebatt da? Hvorfor er det så viktig med en differensiert presse til å formidle den, når det er Xerox-kopierte fellesuttalelser til statsråden og stortingsrepresentantene som teller?

STRIDEN I STORTINGSKOMITEEN tar form av dette. Også der tar man den nye strukturen for gitt. Der sitter partier som kjempet en drabelig kamp mot EU, akkurat som Trond Giske. Men nå tilpasser de det norske høyere undervisningssystemet til Bologna-erklæringen om høyere utdanning, som er mønsteret for det nye systemet. Her er økonomisk rasjonalitet eneste styringsimpuls. Stortingsmeldingen er full av ord om økonomiske insentiver og belønninger. Ordet «dannelse» er brukt en gang, som en obligatorisk knebøyning, før man bukker og fortsetter med økonomien. Striden om reformen blir et spørsmål om penger. Dette griper også den politiske opposisjonen fatt i. Den ser ikke at den har en gyllen mulighet til å skissere en alternativ kunnskapspolitikk for det 21. århundre. Gårsdagens opprop i Dagbladet fra universitetene tyder på at mange av dem som tidligere har advart mot det nye systemet, også har resignert.

DERMED HAR POLITIKERNE fått spillet over på sin hjemmebane. Spørsmål som: Hva vil vi med høyere utdanning, hva vil vi med studiene på dette nivået, hva vi vil med forskningen - kort sagt: Hva slags institusjoner vil vi ha, diskuteres ikke. Arbeiderpartiet gir oss samme reform som Margaret Thatcher fikk gjennomført i Storbritannia. Men der vet man fortsatt at Oxford er Oxford og Cambridge er Cambridge. Det er bare i Norge at Universitetet i Oslo ikke får være Universitetet i Oslo, som landets fremste eliteinstitusjon innfor forsknings- og undervisningsøvelsene.

Men hvis politikerne har så mye penger i baklomma som det nå snakkes om, kunne de jo ha testet det gamle systemets evne til å få studentene igjennom på normert tid, som er blitt så viktig. Nå sier også Trond Giske at det skal komme penger. Men han bruker dem som gulrot under nesa på underbudsjetterte institusjoner for å få igjennom en omlegging som få av lærerne ved universitetene vil ha.

POLITIKERNE SKULLE REPRESENTERE motsetningene i samfunnsdebatten. I dag har vi fått politikere som sjelden deltar i brede samfunnsdebatter. De sitter på et opphøyd podium og dømmer mellom dem som deltar i striden. Trond Giske teller organisasjoner som uttaler seg for reformene. Han har praktisk talt ikke deltatt i den åpne debatten om hva vi vil med kunnskapen. Han har aldri tatt opp trådene fra innlegg av professorer som Rune Slagstad, Hans Skoie, Øyvind Østerud, Vigdis Ystad, Knut Heidar eller Per Brandtzæg, alle blant landets fremste representanter for dem som har sitt arbeid innenfor akademia. Da blir politikken et strategisk spill i stedet for debatt om Norges framtid. For å si det med Johan Sebastian Welhaven: «Åndens ild dør hen i parodier og maskespill.»