Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Politikkens port

Politikk skifter alltid mellom underkastelse og opprør. Konflikten mellom disiplin og skapende uro vil aldri bli løst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SKAL STÅ tidlig opp som skal rekke å målbinde Per Olaf Lundteigen. Senterparti-politikeren og bonden fra Buskerud er sønn av den norskeste av alle mødre: Kjerringa mot strømmen. Du kan slå ham med klubbe eller argumenter og etterlate ham livløs ved elvebredden. Neste morgen er han i full vigør ovenfor fossen, muskelsterk som en laks og på vei mot målet med samme energi. Slikt er bare sjarmerende for en politiker i opposisjon. Da er grensene vide og toleransen for solospill raus. Det blir noe annet når partiet ditt er i regjering. Derfor blir det nå gjort forsøk på å legge bissel på Per Olaf Lundteigen.

DENNE GANGEN handler det om skatt. To ganger har Sps generalsekretær Ivar Egeberg og stortingsrepresentant Lundteigen tenkt høyt i VG om rentetak på boliglån og skatt på gevinsten ved salg av bolig. Slike tanker utfordrer Soria Moria-erklæringen som fastslår at det samlede skattenivået i Norge ikke skal endres i denne stortingsperioden. Fra sine ferieeksil har både finansministeren og statsministeren rykket ut og feid vekk forslagene fra de to Sp-politikerne. Ap\'s finanspolitiker Marianne Aasen Agdestein går så langt at hun sier at «ingen er tjent med en offentlig debatt rundt skattespørsmålene. Det skaper bare uro».

PISKEN ER altså tatt fram. Regjeringen ønsker ingen debatter som kan skape uro. På en måte er det lett å skjønne. Regjeringens første måneder har ikke vært noen dans på roser. Tidvis har det sett ut som om regjeringen både knyttet sammen skolissene og skjøt seg selv i foten. Jens Stoltenbergs ledelse har ofte virket svak, rådløs eller fraværende. At det tar tid å samordne tre partier som ikke har vært i regjering med hverandre før, skjønner alle. I en slik situasjon skjerpes et av politikkens demokratiske problemer: Hvordan skal ulike synspunkter håndteres på veien mot et felles og bindende standpunkt?

DET TRADISJONELLE svaret på spørsmålet er at standpunkter skal fremmes i partiorganisasjonen, i stortingsgruppa eller kommunestyregruppa. Framfor alt gjelder det å holde seg unna mediene, i hvert fall hvis man tilhører et politisk mindretall. I vår tid er dette en herskerteknikk som i særlig grad gagner partienes ledere og deres nærmeste nettverk. Kontroll med adgang til den politiske mediekanalen er i dag blitt et sentralt styringsverktøy for topp-politikerne. Årsaken finner vi i viktige endringer i de politiske prosessene.

GJENNOM FLERE tiår har det pågått en utvikling som har svekket partiorganisasjonene og økt medienes betydning som kanal for kommunikasjon. Som det heter i Maktutredningens sluttrapport: «Den som vil ha innflytelse, må tilpasse seg massemedienes form». Poenget er at journalistikken ikke er en ytre kraft i forhold til politikken, men at den er innvevd i de politiske prosessene. Det skaper et gjensidig avhengighetsforhold mellom politikere og medier. Derfor er det også grunn til å sette spørsmålstegn ved en av de hyppigst vedtatte sannheter i vår tid: At medienes makt har økt kraftig. Tvert imot kan det være slik at medienes frigjøring fra partiene er erstattet av en kraftig og målrettet påvirkning fra næringsliv, politikk, interesseorganisasjoner og sterke eierinteresser.

DET NYE FORHOLDET mellom mediene og de politiske lederne kan derfor ha som effekt at politikkens port ikke er blitt bredere, men smalere og bedre bevoktet. Kanarifugler som Per Olaf Lundteigen, altså de som flyr og kvitrer tett oppunder toleransens tak, vil bli forsøkt buret inne og tildekket. Paradokset er at partikanalen er svekket, mens mediekanalen blir forsøkt kontrollert. Opposisjonen henvises til indre prosesser som langt på vei er erstattet av ledelsens egen utforming av politikken direkte i massemediene. Den som vil trosse dette, må ha sterk vilje og evne til å tåle hard kritikk fra sine egne.

REGJERINGEN Stoltenberg har fått mye bank i sine første levemåneder. Tidvis er den så tafatt at man kan tro den har glemt sitt reine flertall i Stortinget. En ting er i hvert fall sikkert: Effektiv indre disiplin kan aldri erstatte viljesterk og nyskapende politikk.