Politikkens speil

Regjeringen Stoltenbergs oppgaver er mer krevende enn statsrådene aner. Den må skape begeistring, men også bekjempe frykten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITIKERNE kan si hva de vil, men Norge er et nokså lettstyrt land. Geografisk er vi plassert i behagelig avstand til verdens konfliktområder. Økonomisk er vi blant historiens Lotto-vinnere med gevinst i vannkraft, olje, fisk og skog. Politisk er vi blant de mer sindige folkeslag hvor oppgjørene står om definisjonen av hva som er den gyldne middelvei. En stort sett dyktig offentlig administrasjon sørger for at goder og rettigheter blir fordelt slik det er bestemt.

Alt dette medvirker til at speilet er tidas viktigste styringsinstrument. Politikken er i økende grad en gjenspeiling av meningsmålinger, trendanalyser og reaksjoner på medieutspill. Medierapportene som havner på statsrådenes bord hver morgen, er blant politikkens viktigste dokumenter. Når statskassen i tillegg renner over, er det fristende å å velge det populære og det behagelige fremfor det det vanskelige og utfordrende. Ingen som har sett midnattsola treffe Lofotodden tenker på mørketida.

STOLTENBERGS første regjering var en underlig blanding av nervøs reformiver og politisk direktørvelde. Modernisering og privatisering (sykehusreformen, Statoil osv.) ble gjennomført med raske administrative grep, men uten at velgernes hjerte slo noe raskere. Det var som å se Tony Blair uten spinn og medrivende innpakning. Stoltenberg 2 kan bli noe annet, ihvertfall har regjeringen satt seg det som mål. Innerst på statsministerens kontor vet man at regjeringen bare kan lykkes om den treffer pulsen i velgernes hjertebank. Politikken må løftes slik at reformer skaper begeistring og varig endring i livsvilkårene for dem som i dag befinner seg i fellesskapets ytterkant.

NOEN LØFTER og oppgaver står først. I valgkampen var Jens Stoltenbergs mantra at det skulle bli slutt på kaos og uforutsigbarhet i politikken med en flertallsregjering. De første hundre dagene skjedde det motsatte: Statsrådene og deres partier var travelt opptatt med å binde sammen hverandres skolisser. En stund så det ut til at det hele kunne gå over ende med et brak. Nå er formen bedre, SV har lært seg disiplin og det arbeides med de fremste oppgavene. De kjenner vi godt: Bedre kommuneøkonomi, full barnedekning, økt kvalitet og innsats i eldreomsorgen osv. På lengre sikt er ambisjonene vesentlig høyere. Det handler om å bruke kombinerte velferdsordninger i kamp mot fattigdom og sosial utstøtelse. Reformer skal bidra til å skape et fellesskap som inkluderer alle, og som ikke bare er gunstige for den politisk verdifulle middelklassen.

I SEG SELV er det et meget ambisiøst mål. Planen forutsetter at det er stabilitet og trygghet i de store velgergruppene. Men det kan regjeringen ikke ta for gitt. Tvertimot ser vi tydelige tegn på en ny utrygghet, usikkerhet og frykt som gjør de politiske strømningene uforutsigbare. Stikkord for dette er kulturkonflikter, terrortruslene, miljøfarene og en ny forsvars- og sikkerhetspolitikk. Her ligger tidas norske paradoks: Vi har nådd en topp i velferd og rikdom, men føler ikke - og får ikke - fred.

STRIDEN OM profetens ansikt førte til noe mer enn en debatt om ytringsfrihet. Flammene fra protestbålene og tapene av liv viste at globaliseringen har en sårbar og myk buk, og at maktpolitikken ikke ensidig består av et press fra vest mot øst. Vi kan forvente at liknende hendelser vil inntreffe i framtida. Ikke minst fordi vi uten særlig debatt har endret grunnlaget for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som forsvarskomiteens tidligere leder Marit Nybakk har gitt utttrykk for: Det er politisk enighet om at Norge ikke skal ha noe invasjonsforsvar. Istedet skal norske styrker brukes i fredsbevarende operasjoner i internasjonale konfliktområder. Uansett hva man måtte mene om det, er angrepene på en norsk militærforlegning i Afghanistan en forsmak på hva som kan komme.

NÅR ALLE HAR slikket sårene etter profet-debatten, må vi forvalte det vi lærte på en god måte. Regjeringens ambisjon om et inkluderende samfunn der alle har en tilknytning til fellesskapet, kan ikke nås uten en kraftfull integreringspolitikk. De politiske kalkulatorene vil fortelle at det på kort sikt er lite å tjene på det. Samfunnsregnskapet vil allikevel vise at dette er vår tids viktigste oppgave.

Jens Stoltenberg.