MED SIKKER

sans for timing og effekt kommer Carl I. Hagen med uttalelser om innvandrere og islam som får håret til å reise seg på hodet hos dem som ennå mener at konsekvens, humanisme og anstendighet er viktige verdier i politikken. Han pisker opp forargelse i salongene og jubel på campingplassene. Hagens opptreden som kristen lykkepredikant har endog fått flere ambassadører til å rykke ut i protest. Men skal protesten noen gang bli effektiv, må den bygge på en forståelse av rasismens og populismens særegne dynamikk.

DET ER OPPLEST

og vedtatt at rasisme og fremmedfrykt bygger på fordommer og mangel på kunnskap. Antisemittismens historie burde ha lært oss at rasismen også har en rasjonell og identitetsskapende funksjon. I tider med store sosiale og teknologiske endringer øker behovet for trygghet og tilhørighet. Fremmedfrykten sveiser folk sammen og bekrefter egen kultur og egne rettigheter. Rasismen er politikkens omvendte lynavleder: Den overfører energi til områder der den kan gjøre maksimal skade.

FRP LIKER

å framstille seg som en bevegelse som er annerledes og hevet over de gammeldagse partienes kiv. Denne selvforgyllingen er ikke bare skryt, den er også en dyd av nødvendighet. Historisk tilhører Frp en høyreradikal, populistisk tradisjon. Dette er en politisk retning uten ideologiske forpliktelser eller krevende fortid. Populistiske partier er som vann: De trenger inn overalt hvor det er et politisk tomrom, eller der de tradisjonelle partiene har mistet troverdighet. Derfor er slike partier uforutsigbare, fleksible og opportunistiske. I land med svake demokratiske tradisjoner kan de utvikle seg i autoritær retning, i land med rotfestet folkestyre holder de seg stort sett til spillereglene.