Politikkens tomrom

Fremmedfrykt er Carl I. Hagens mest dyrebare politiske kapital. Derfor investerer han intoleransen med omhu og kløkt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MED SIKKER

sans for timing og effekt kommer Carl I. Hagen med uttalelser om innvandrere og islam som får håret til å reise seg på hodet hos dem som ennå mener at konsekvens, humanisme og anstendighet er viktige verdier i politikken. Han pisker opp forargelse i salongene og jubel på campingplassene. Hagens opptreden som kristen lykkepredikant har endog fått flere ambassadører til å rykke ut i protest. Men skal protesten noen gang bli effektiv, må den bygge på en forståelse av rasismens og populismens særegne dynamikk.

DET ER OPPLEST

og vedtatt at rasisme og fremmedfrykt bygger på fordommer og mangel på kunnskap. Antisemittismens historie burde ha lært oss at rasismen også har en rasjonell og identitetsskapende funksjon. I tider med store sosiale og teknologiske endringer øker behovet for trygghet og tilhørighet. Fremmedfrykten sveiser folk sammen og bekrefter egen kultur og egne rettigheter. Rasismen er politikkens omvendte lynavleder: Den overfører energi til områder der den kan gjøre maksimal skade.

FRP LIKER

å framstille seg som en bevegelse som er annerledes og hevet over de gammeldagse partienes kiv. Denne selvforgyllingen er ikke bare skryt, den er også en dyd av nødvendighet. Historisk tilhører Frp en høyreradikal, populistisk tradisjon. Dette er en politisk retning uten ideologiske forpliktelser eller krevende fortid. Populistiske partier er som vann: De trenger inn overalt hvor det er et politisk tomrom, eller der de tradisjonelle partiene har mistet troverdighet. Derfor er slike partier uforutsigbare, fleksible og opportunistiske. I land med svake demokratiske tradisjoner kan de utvikle seg i autoritær retning, i land med rotfestet folkestyre holder de seg stort sett til spillereglene.

CARL I. HAGEN

er utstyrt med en nesten perfekt populistisk refleks. Han leter opp områder som er «ledige» på det politiske markedet (innvandringspolitikken) eller satser hardt der de styrende partiene har mistet troverdighet (eldreomsorgen, helsestell, lov og orden). Der det ikke er noe å hente, sitter Hagen så stille han kan. Derfor investerer ikke partiet noe av sin politiske kapital i EU-saken, og utenrikspolitikken er bare interessant når den har overføringsverdi til Norge (terror, islam, u-hjelp). Carl I. Hagen var den første som været en gryende skepsis til massiv privatisering og rendyrket liberalisme. Nå er partiet for statlige intervensjon i næringslivet, mens Jens Stoltenberg løper etter så godt han kan. Men lett blir det ikke. Ingen har jo privatisert med større kraft enn Arbeiderpartiet.

HVA KAN GJØRES

med et parti som konsekvent velger indrefiletene i politikken og overlater suppebeina til de andre? Det nytter i hvert fall ikke å påstå at suppa er biff. Verst er kanskje Erna Solberg-metoden, dvs. å gjennomføre Frp's innvandringspolitikk med kraft og konsekvens og samtidig hevde at formålet er noe helt annet. Høyres leder er bare togvertinne på en strekning hvor Carl I. Hagen er lokomotivfører. Solberg vil ha oss til å tro at hun bestemmer retning og reisemål når skinnegangen kontrolleres av andre.

HELT SIDEN FRP

utviklet seg til noe mer enn en sekt, har det vært strid om partiet bør integreres og ansvarliggjøres eller om det bør holdes utenfor det gode selskap. Partiet er nå så stort at det ikke kan ties i hjel eller ignoreres. Men det er ingen grunn til å utvise noen ærbødighet. Frp må møtes med politiske argumenter, ikke moralistiske utbrudd eller opphetet retorikk. Den kampen blir seig fordi den krever at fornuft og rasjonalitet må seire over et Frp som spiller på følelser og fordommer. Det vil kreve betydelige mengder konsekvens og mot til å ta upopulære standpunkter. Det handler om å sikre at de demokratiske institusjonene har tillit og de humanistiske verdiene troverdighet. Og umulig er det ikke.

Carl I. Hagens

byggverk ser riktignok imponerende ut. Og ingen kan betvile hans nesten genetiske evne til å fange en stemning eller en sak og gjøre den til sin. Dette er lykkejegerens metode. Ved nærmere gransking vil det komme fram at politikken blir holdt sammen av tyggegummi, hyssing og limbånd.