«Politisk 17. mai»

1. mai er som 17. mai dagen for de store ord. Det er godt, så glemmer vi dem ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

1. MAI er dagen da Arbeiderpartiet tar den ideologiske finstasen på. Partiet viser seg fram og lar skuelystne se på. Det er, som 17. mai, dagen for de store ord. Mens nasjonaldagen samler oss som folk, og skiller oss fra andre folk, samler 1. mai den politiske venstresida, og skiller den fra resten av folket. Og den skiller de relativt få, aktive, fra det store gross av sympatisører. De nøyer seg med å være velgere på valgdagen, og misliker tanken på å gå i tog. Kanskje fordi de ikke sulten knuget har og ikke har tenkt så nøye over hvorfor de har fri denne dagen.

1. MAI har vært offentlig høytidsdag, med tilhørende fri, siden Stortinget, med rent Ap-flertall i 1947, vedtok dette. Ingen borgerlige regjeringer eller stortingsflertall har siden ønsket å endre på det. Man tar ikke en fridag fra folk flest, sånn uten videre. Bondevik prøvde å inndra Gro-dagen, og pådro seg en politisk generalstreik. Etter det er Gro-dagen utvidet til ei hel uke. Altså den 5. ferieuka. Men det er bare én 1. mai, som noen bruker til å markere profil og holdninger, andre demonstrerer foraktfullt mot med hagearbeid, og de aller fleste tar dagen bare for gitt.

I DAGENS velstandssamfunn opplever mange 1. mai som en anakronisme, en levning fra tidligere tider som ikke lenger har noen funksjon. Det er 117 år siden den andre internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris og bestemte at dagen skulle være en demonstrasjonsdag. Det var før åttetimersdagen, før stemmeretten omfattet eiendomsløse arbeidere og kvinner i mange vestlige land, ti år før den faglige Landsorganisasjonen ble stiftet i Norge, 28 år før den russiske revolusjon, 100 år etter den franske, og 100 år før murens fall. Det var mye å demonstrere og kjempe for. Arbeiderne levde i armod og kapitalistene gikk med flosshatt.

NÅ ER FATTIGDOMMEN relativ og ingen går med flosshatt. I dag taler den slipsløse investoren Petter Stordalen på Oslo Ap\'s kulturarrangement på gamle Viking hotell etter toget. Han får ordet etter at sammenkomstens hovedtaler, professor Gudmund Hernes, har sagt sitt. Ingen av dem representerer den tradisjonelle arbeiderklasse. Men begge har røtter i den, og begge kan begeistre en moderne sosialdemokratisk forsamling.

DET SOM TROLIG ikke blir eksponert alt for heftig på en festdag som denne er at sosialdemokratiet er på defensiven. Det er alvorlig truet av den rendyrkede konkurranseideologien som dominerer globalt. Og som reduserer oss til klagende og forbrukende enkeltindivider. Sosialdemokratiet driver oppholdende strid, samtidig som det låner klær fra høyrekreftene. Sosialdemokratiet har stått sterkest i Norge og Norden. Og Norden er en liten krok i verden, som av materielle, historiske og geografiske grunner lånte litt fra hver av de to kaldkrigende supermaktenes ideologier. Litt planøkonomi. Litt markedsøkonomi. Strenge myndigheter. Frihet innenfor kontrollerte grenser. Forsiktige framskritt. Relativt likeverdige kår og rom for småfete kjøpmenn. Som i de danske tv-seriene «Matador» og «Krøniken». Alle kjenner seg igjen og alle kjenner nostalgien. Vi ser at verden har gått framover på noen måter, men tilbake på andre.

NÅ ER 1. MAI blitt en dag for forsvar av de rettigheter som er vunnet. Venstresida vant valget takket være mobilisering fra dem som feirer dagen mest, de fagorganiserte. Det innebærer at tempoet i amerikaniseringen av samfunnet, med fri flyt på arbeidsmarkedet, er saktnet. Like fullt er det partiet som står for den ivrigste amerikaniseringen og nærmest Bush, både i økonomisk og internasjonal politikk, som har mest vind i seilene.

KANSKJE ER JEG litt pessimistisk på sosialdemokratiets vegne. Kanskje ser jeg ikke det ildsjelene i arbeiderbevegelsen ser: En framvekst for sosialdemokratiet, trygghet og stø kurs, avskaffelse av fattigdom, et Soria Moria slott i det fjerne, eksport av det gode, norske samfunnssystem til EU, USA og Asia. Jeg ser bare Siv Jensen med stars and stripes i blikket. Og hun rykker stadig nærmere.