Politisk birolle

Frp er nå nesten like stort som regjeringspartiene til sammen. Og KrF gjennomfører sak etter sak de er imot.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE UKA SKAL Kjell Magne Bondevik oppsummere regjeringens første stortingsår. Da vil han gjenta budskapet til KrFs sentralstyre for ei knapp uke siden: «Regjeringen har aldri stått sterkere, og KrF kan være meget godt fornøyd med det de har oppnådd.» Bondeviks situasjonsrapport fra et slags politisk lykkeland er langt fra dekkende. Regjeringssjefen har ikke så mye å være fornøyd med, og muligens enda mindre å se fram til.

KJELL MAGNE BONDEVIK er en flink politiker og statsminister. Det er ikke her problemet ligger. Problemet er at Bondevik mer enn noen gang kan beskyldes for nettopp å være en proff statsminister som til enhver tid gjennomfører stortingsflertallets politikk, enten han selv og KrF er for eller imot.

Gro ble i sine siste år som statsminister gang på gang beskyldt for å mangle visjoner og vyer og for å være administrerende direktør for Norge. Etter et år med Bondevik som leder for den Høyre-dominerte mindretallsregjeringen, framstår karakteristikkene av Gro som lite treffende. Var Gro administrerende direktør, er Kjell Magne trikkefører som kjører så godt han kan på en skinnegang der andre hele tida legger om sporene.

DA BONDEVIK ledet sentrumsregjeringen, skrøt han av alt de hadde oppnådd og på hvilken måte regjeringen balanserte mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. I dag gir han stadig oftere inntrykk av at det viktigste er at han og KrF er garantisten mot at Høyre og til dels Frp skal få for stort gjennomslag. Hadde det ikke vært for ham, hadde Høyre fått gjennom enda mer privatisering, enda større kutt i kommunene og enda større skatteletter, for å nevne noe. En offensiv politisk visjon kan det neppe kalles.

PARTIETS SEKS statsråder sliter alle med sitt: Statsministeren har ansvaret for større skatteletter enn han ønsker. KrFs bistandsminister Hilde Frafjord Johnson må foreta kutt i bistandsbudsjettet hun misliker. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland må bygge opera på et sted hun ikke ville og legge om bruken av tippemidler i en retning hun er motstander av. KrFs energiminister Einar Steensnæs må gjennomføre den gigantiske Snøhvit-utbyggingen og tillate gasskraftverk, prosjekter han har vært landets fremste motstander av. Helseminister Dagfinn Høybråten er i full gang med å gjennomføre sykehusreformen KrF har stemt imot. Og nå sist: den viktigste oppgaven for barneminister Laila Dåvøy blir å sette i verk en gigantisk barnehagereform hun mener både er dum og nesten umulig å gjennomføre. Av slikt stilner nok hallelujaropene selv i KrF.

DET ER IKKE SÆRLIG overraskende at det har utviklet seg på denne måten for KrF. Det politiske landskapet vi har nå, er i stor grad tegnet av Kjell Magne Bondevik selv, og advarslene om at KrF ville få trøbbel, manglet ikke. Etter at velgerne hadde sagt sitt, var det Bondevik som valgte side og som dermed la politikken sterkt til høyre. Det er riktignok forsterket mer enn noen kunne forutse av Ap's vedvarende krise og av Frp's utrolig sterke framgang og politiske dyktighet. Dagbladets siste partibarometer viste at Frp med sine 25,5 prosent bare er to prosentpoeng etter Høyre og KrF til sammen. Jeg blir overrasket dersom Carl I. Hagens parti ikke har tatt igjen dette når høsten kommer. Selvsagt sitter også Venstre i regjeringen, men stort mer er det vel ikke å si om akkurat det.

KJELL MAGNE BONDEVIK kommer aldri til å sitte i regjering med Frp. Der tror jeg helt på hans forsikringer. Men han kan aldri komme bort fra at han har bidratt mer til å gi Frp gjennomslag enn noen annen, rett og slett ved å velge høyresiden.

Bondevik var nok forberedt på at det ikke ville være helt enkelt for KrF å sitte i regjering med et stort Høyre. Men han undervurderte det politiske presset fra Høyre heiet fram av Frp. Samtidig overvurderte han virkningen av sin egen popularitet og styrke, som han nok trodde skulle overskygge mye politisk trøbbel. Bondevik er fortsatt den ubestridte regjeringssjefen - men politisk spiller han mer og mer en birolle.