Politisk bøss

Intellektuelle har ingen plass i en bevegelse av Fremskrittspartiets type. Bare se til Danmark.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slagsmålene i Fremskrittspartiet får meg til å tenke på et klassisk kapittel i Snorres kongesagaer. Det er der hvor kong Olav ber Kolbein Sterke slå i stykker det store gudebildet til Dale-Gudbrand og bøndene på Hundorp; ut løp mus store som katter, øgler og ormer. I redsel sprang bøndene rett på Lågen eller etter hestene sine før kongen fikk roet dem ned.

Jeg vet ikke om Hagens velgere forlater ham i redsel. Det burde de gjøre. Partikongens forsøk på å «kristne» sitt eget parti til et såkalt «seriøst og regjeringsdugelig parti» må for all framtid ha vaksinert samtlige andre partier mot enhver allianse med Fremskrittspartiet. Siden vendettaene ikke har hatt spor av politisk og ideologisk innhold, noe deltakerne selv påstår, kan noen velge å overse spetakkelet hvis åndens ro skulle inntreffe. Men det som ligger igjen på slagmarken, er kort sagt bare politisk bøss (anm.: avfall fra høy og halm).

Nå er det ikke noe ukjent fenomen at høyrepopulistiske partier under et såkalt karismatisk lederskap lar være å nagle seg fast til politiske prinsipper eller ideologiske øvelser. De gjør kappa, som skal snus etter vinden, altfor trang. Det er i dag tilstrekkelig å skaffe seg en blanding av lettkjøpt sosial indignasjon, løfter om skattelette og åpenlyse appeller til fordommer og fremmedfrykt. Ja, kan man også blåse liv i en innadvendt nasjonalistisk romantikk i visse situasjoner, så er heller ikke det å forakte. I det norske Fremskrittspartiet er Hagen ideologien og omvendt. Slik må det nødvendigvis være, særlig når materien består av politisk bøss.

Intellektuelle har heller ingen plass i slik en bevegelse. Da partiet for noen få år siden fikk en slags liberalistisk unggruppe, som trodde det var mulig å tenke litt prinsipielt, ble det straks bråk og utmarsj. Stortingsgruppa har i mange år hatt en professor i sin midte, Fridtjof Frank Gundersen, men professorer hører som kjent ikke hjemme på Stortinget. Det er typisk at nettopp Gundersen bare har avlevert politiske snurrepiperier, ofte til forargelse blant sine egne. Og når man ikke kan slåss om politiske prinsipper, så kan man i alle fall slåss om personer og posisjoner. Det skal dreie seg om «politisk ukultur».

Vender vi blikket et øyeblikk mot den høyrepopulistiske bevegelse i Danmark, har den snart vært gjennom alle tenkelige faser for denne type partier, med splittelser, eksklusjoner, partiførerens fall og ny partidannelse. Husk at det er blitt 27 år siden en halv million velgere stemte Mogens Glistrup og 26 andre kandidater inn i Folketinget. Plutselig var Fremskridtspartiet landets nest største parti. - Fanden er løs i Danmark, het Dagbladets sjuspaltede overskrift dagen etter valget. Jeg er fortsatt stolt over å ha vært med og spikket på denne tittelen, som for øvrig ble gjengitt i faksimile i de store danske avisene de neste dagene.

Men selv om det ikke var noen som ville være med og bære fanden på nakken, så eksisterer han i overført betydning fortsatt som det store uromomentet i dansk politikk, men holdes konstant utenfor det gode selskap. Partiførerens fall fra tronen ble et mageplask i et landsfengsel. I dag er han en historisk figur som bare elskes av sin kone. Men det gjør slett ikke hans etterfølger, Pia Kjærsgaard, leder av Dansk Folkeparti, om hvem Glistrup har fattet seg i korthet: «Der er ingen huller i hendes uvidenhed.» Hennes politiske cocktail er stort sett av samme blanding som Hagens. Den har kunnet påvirke og ramme direkte inn i det sosialdemokratiske velgergrunnlaget.

Men i motsetning til Hagen har hun latt en skrivefør pastor fra Ribe bli den toneangivende intellektuelle på den populistiske og nasjonalistiske front, Søren Krarup. Han er en flittig forfatter av politiske skrifter, fast spaltist i Jyllands-Posten og Ekstra Bladet og lyttes til med andakt av det konservative Danmark. Årets bok, «Dansen om menneskerettighederne», er et skremmende, ja, hatsk angrep på sosiale ambisjoner om likhet og likeverd, til selve ideen om felles menneskerettigheter, som har tatt Vårherres plass i verden, ifølge forfatteren. De vil nettopp underminere demokratiet og friheten og krenke det enkelte menneske. EUs straffereaksjon mot Østerrike er det siste eksempel. Kristendommen har vært Vestens åndelige bakgrunn, inntil opplysningstidas humanisme forkynte menneskets rettferdighet i stedet for Guds. Vi har fått en ny humanistisk fundamentalisme.

Jeg tror det kanskje er for lettvint å avfeie dette som teologisk-politisk babbel. Partilederen, Pia Kjærsgaard, som forsøker å framstå som en demokratisk politiker, anerkjenner heller ikke at alle menneskers likeverd er en grunnleggende norm i våre samfunn. Hun er både på kollisjonskurs med vårt viktigste verdigrunnlag og blir den største hindring for en vellykket integreringspolitikk i Danmark. Men det står likevel å se om pastor Krarup makter å blåse Den Hellige Ånd inn i Dansk Folkeparti.

Godt å vite at boklesning visstnok ikke skal være utbredt i det norske søsterpartiet.