Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Politisk byråkrati

Er vi inne i en utvikling mot en ny type embetsmannsstat?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSRÅD MORTEN MEYER,

som har ansvar for at staten fungerer godt, har i høst lagt fram forslag til karanteneregler for offentlig ansatte, statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Når det er nødvendig, viser det at det er skjedd noe med så vel politikk som forvaltning. I tidligere tider var det ingen som spurte om politikeres habilitet, og embetsmenn var pinlig nøytrale i all sin ferd. I de seinere år er det gamle hierarkiet i departementene, der man startet nedenfra og gikk oppover i samsvar med tjenestetid, erstattet av mer fleksible og politisk styrte karrierestiger. Byråkratene som arbeider nær statsråden, har fått politiske funksjoner. Samtidig blir tidligere forvaltningsfunksjoner omgjort til kvasi markedsstyrte institusjoner, plassert utenfor den direkte politiske kontroll, selv om de fortsatt er statseide. Helse Øst har allerede vist hva helseforetakene kan føre til: Fordi de ble utskilt fra direkte politisk styring, ville lederne bevilge seg gullkantede pensjonsavtaler i samsvar kutymen i det private næringsliv. Det viste seg at statsråden hadde store problemer med å reversere de beslutningene.

ET DEMOKRATISK PROBLEM

knyttet til denne utviklingen ble nylig tatt opp av den svenske statsviteren professor Bo Rothstein i en artikkel i jubileumsnummeret av Nytt Norsk Tidsskrift. Han hevder at det er i ferd med å bli en hovedoppgave for mange myndighetspersoner å påvirke meningsdannelsen i samfunnet. Det skjer en statlig ideologiproduksjon i disse etatene. Kampen om viktige samfunnsspørsmål føres mellom direktørene i foretakene. De skriver debattartikler og setter i gang kampanjer som ikke handler om å hjelpe politikerne til å utforme lover og beslutninger i de politiske organer, men som skal påvirke de folkevalgte og regjeringens medlemmer. «Vi får en byråkratisk drevet politikk,» skriver han.

ROTHSTEIN

ser denne byråkratiseringen av politikken som en funksjon av at partiene skranter som verksteder for politisk nytenking og nyskaping. Partiene reagerer i stedet for å agere , de mangler visjoner og ideer for framtida. Slik oppstår en perversjon av den tradisjonelle politiske prosessen. Rothstein setter det på spissen: Mens demokrati tidligere innebar at staten gjorde som folket ville, er det i ferd med å bli til at folket gjør som staten vil. Den parlamentariske sirkel snurrer motsatt lei av før: fra et selvstendig handlende statsapparat, deretter til regjering og parlament, og til slutt til velgerne i form av lover og påbud.

DEN SVENSKE

statsviterens bilde faller ikke helt sammen med det norske. Én ting er at politikk alltid har et element av eliteinitiativ og kontroll. Det er dessuten fortsatt liv i de norske partiene, som Maktutredningen har vist. Vi har også en annen forvaltningstradisjon, mer politisk styrt, mer desentralisert. Det er dessuten kortere vei fra norske departementer til hver enkelt borger enn det har vært i Sverige. Vi spør fortsatt om hvilken statsråd som er ansvarlig for at det skjer et trikkedrap i Oslo. Vi kan be kommunalminister Erna Solberg om forklaring på at utlendingsnemnda utviser en asylsøker. Og fortsatt er det politikere som stilles til ansvar i «Tabloid» og «Holmgang», eller i avisenes debattspalter.

MEN VI HAR

også etter hvert utviklet et system av ombudsmenn, tilsyn og etater som fungerer som ideologiprodusenter for den offentlige debatt. En Karl Evang eller en Karl Trasti kunne nok være sterke etatsledere, men de var reformbyråkrater for fellesskapet. Nå er selvstendiggjorte etater mer samlet om seg selv og sitt. Etatene er blitt arenaer for omsorgs- og terapeutprofesjonene. Barneombudet er bærer av en etatsideologi utviklet i nær tilknytning til sosialvitenskapelig forskning, likestillingsombudet og likestillingsdirektøren kan ryke i tottene på hverandre offentlig om likestillingspolitikken. Datatilsynet deltar i debatten om overvåkingssamfunnet, og Mattilsynets sjefer går offentlig ut om hva slags mat vi bør ha i oss. Helsetilsynet kan beklage seg over mangelen på bevilgninger i helsevesenet. Luftfartstilsynet kan komme på kant med Luftfartsverket over bemanningen av flygelederfunksjonene. Jo mer statsapparatet fragmenteres, desto mer overlates etatene til seg selv, ikke som instrument for demokratisk samfunnsstyring, men som talerør for sektorbaserte interesser, med egen politisk/ideologisk agenda. Det styrker endringskompetanse, gir større kreativitet og mer effektivitet i statlig virksomhet. Men debetsida av denne utviklingen er tap av folkevalgt styring. Vi blir enda mer byråkratstyrt enn vi noen gang har vært siden parlamentarismen ble innført. Slike byråkrater må selvfølgelig avideologiseres før de slipper til et annet sted.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media