Politisk etterskjelv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR FORMIDDAG

landet to amerikanske transportfly med hjelpesendinger på flyplassen utenfor den jordskjelvrammede iranske byen Bam. Etter ordre fra president George W. Bush har USA gått sammen med en rekke av verdens land for å redde menneskeliv og lindre nøden etter jordskjelvet sist fredag.

Dagen før skjelvet la nesten hele Bam i ruiner, var Iran fremdeles en del av det president Bush har omtalt som «ondskapens akse». USA har beskyldt presteskapet i Iran for å støtte internasjonale terrorister og for å utvikle masseødeleggelsesvåpen. USA og Iran har ikke hatt diplomatiske forbindelser siden 1979 da iranske studenter tok 52 amerikanske diplomater i den amerikanske ambassaden i Teheran som gisler.

STORE KATASTROFER

som jordskjelv har en egen innebygd dynamikk, der politisk fiendskap legges til side. Grunnene kan være mange. En av årsakene er nok at slike hendelser minner oss om hvor sårbare vi egentlig er overfor naturkreftene, enten vi er rike eller fattige, enten vi tilhører en supermakt eller et underutviklet land. Og som president George W. Bush gjorde klart forleden: USA er ikke i konflikt med det iranske folket.

TYRKIA VAR I KONFLIKT

med Hellas da landet ble rammet av et jordskjelv som drepte minst 17000 mennesker i august 1999. Noen måneder tidligere hadde det vært et mindre jordskjelv i Hellas, der tyrkerne sendte hjelp. Da den store katastrofen rammet tyrkerne sjøl, var grekerne raskt ute med støtte, anført av landets dynamiske utenriksminister George Papandreou. Plutselig oppdaget tyrkerne og grekerne ikke bare at de bodde i samme jordskjelvtruede område, men at de også hadde en felles historie. Tøværet som oppsto i augustdagene for mer enn fire år siden, førte til at Hellas støttet Tyrkias bestrebelser på å bli medlem av EU.

FORELØPIG ER DET

for tidlig å si hvor store politiske etterskjelv vi blir vitne til i Iran, men man ser allerede konturene av noe positivt. Irans presteskap var raskt ute med å be om hjelp fra verdenssamfunnet og var like raske med å gi visum til hjelpearbeidere og journalister. Maktkampen mellom de konservative og moderate i Iran ble lagt på is, det samme gjaldt de politiske uoverensstemmelsene mellom iranske massemedia. Iranere både innenlands og i eksil samlet seg om et felles mål: å hjelpe sine jordskjelvrammede landsmenn. At iranske aviser nå har begynt å kritisere myndighetene for seindrektighet, byråkrati og mangel på jordskjelvberedskap, er bare et sunt tegn. Det gir håp om økt demokratisering i det prestestyrte landet.

SÅ VEL VENNER

som gamle fiender har strømmet til Iran for å gi sin bistand - unntatt Israel. Israels regjering var raskt ute med å kondolere etter jordskjelvet, men landet fikk knapt anledning til å tilby sin spesialkompetanse før presteskapet satte kroken på døra. Alle land i verden var velkomne til å hjelpe - men ikke Israel.

NÅR IRAN AKSEPTERER

«den store Satan» USA, er det for oss her hjemme vanskelig å forstå at «Sioniststaten» Israel skal stigmatiseres på en slik måte. Den israelske opinionen har reagert sterkt på den iranske holdningen. Israelerne har tidligere truet med å bombe iranske anlegg de mistenker for å bli brukt til å utvikle atomvåpen. Tilhengerne av slik bombing er neppe blitt færre etter at Iran viste Israel ryggen.