Fremskrittspartiet har opprettet krisetelefon for partiets tillitsvalgte rundt om i landet. Når gode råd er dyre, er det billigst å ringe til hovedkvarteret og be om hjelp. Derfra får de også andre gode råd, slik som å vente med å sende avisinnlegg som er skrevet i harnisk. Kort sagt, telle til ti før man kaster seg inn i debatten. Generalsekretær Geir Mo prøver å avdramatisere det hele. Han omtaler telefonen nærmest som en utvidet sentralbordtjeneste. Men hvorfor ikke si det som det er?

Det ville vært overraskende om Frp ikke hadde en beredskapsplan for små og store kriser. I en valgkamp er politikere gjenstand for en intens nyhetsovervåking i alle kanaler 24 timer i døgnet, syv ganger i uka. På noen øyeblikk kan et sleivspark i en blogg havne på forsiden av nettavisene. I en slik medievirkelighet er det bare glade amatører som opererer med kontortid. Og amatører er de ikke lenger i Frp. Partiet er i ferd med å bli like profesjonelt og striglet som sine største konkurrenter; det kurses og drilles landet rundt, akkurat slik Arbeiderpartiet har oppdratt og utdannet sine tillitsvalgte i alle år.