Politisk filter

Trenger politikere mer Møllers tran?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fremskrittspartiet har opprettet krisetelefon for partiets tillitsvalgte rundt om i landet. Når gode råd er dyre, er det billigst å ringe til hovedkvarteret og be om hjelp. Derfra får de også andre gode råd, slik som å vente med å sende avisinnlegg som er skrevet i harnisk. Kort sagt, telle til ti før man kaster seg inn i debatten. Generalsekretær Geir Mo prøver å avdramatisere det hele. Han omtaler telefonen nærmest som en utvidet sentralbordtjeneste. Men hvorfor ikke si det som det er?

Det ville vært overraskende om Frp ikke hadde en beredskapsplan for små og store kriser. I en valgkamp er politikere gjenstand for en intens nyhetsovervåking i alle kanaler 24 timer i døgnet, syv ganger i uka. På noen øyeblikk kan et sleivspark i en blogg havne på forsiden av nettavisene. I en slik medievirkelighet er det bare glade amatører som opererer med kontortid. Og amatører er de ikke lenger i Frp. Partiet er i ferd med å bli like profesjonelt og striglet som sine største konkurrenter; det kurses og drilles landet rundt, akkurat slik Arbeiderpartiet har oppdratt og utdannet sine tillitsvalgte i alle år.

Derfor er det også tullete av Frp å kalle Arbeiderpartiets Frp-notat, hvor partiet forteller hvordan deres lokalpolitikere kan angripe Frp i valgkampen, for en «drittpakke». Jeg vil bli overrasket om ikke både Frp og andre partier har tilsvarende notater om sine politiske motstandere. Riktignok liker politikere å skryte av at de helst snakker om egen politikk, men det skjer ved å sette den opp mot og måle den mot andres. Det er det som er politikk. Ellers kunne Siv og Jens like godt lese høyt fra partiprogrammene sine.

Alle partiene gjør sitt for å redusere støy og spetakkel, for å strømlinjeforme både budskap og framføring. Journalister som følger politikere rundt kan bli gærne av å høre de samme historiene og slagordene om og om igjen. Ikke ett avvik fra manus, ikke en sleivete replikk. Det er ikke rart storkjefta politikere som Lars Sponheim og Kristin Halvorsen blir populære når de heller i seg Møllers tran og smeller til uten å la alt finleses av et rådgiverkorps med rødblyant. Om Sponheim blir det sagt at han ikke klarer å passere en salatbolle uten å tråkke i den, men det er vel bedre enn en politiker som står bom stille.

Nylig ble det kjent at regjeringen har brukt 100 000 kroner på medietrening for enkelte statsråder og politiske rådgivere; brorparten gikk til Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy. Firmaet lovet å få dem til å stråle, men det er heldigvis umulig å trene seg opp til å bli en stjerne. I beste fall plukker de av seg noen unoter og lærer å kle seg. Men du kan ikke kjøpe deg ekthet og troverdighet, eller velgerappell. Tidligere statsminister Odvar Nordli, som denne uka møtte pressen hjemme i hagen sin på Tangen, har neppe gått på et eneste mediekurs i sitt liv, men har en naturlig utstråling de fleste kan misunne ham. Det handler ikke bare om karisma og show for å ha velgertekke.

Det er den gode nyheten. Til tross for all strigling og rådgiving er det ingen som vet akkurat hvorfor en politiker går hjem hos folk og en annen ikke; hvorfor en politiker kan tillate seg hva som helst, mens andre blir arrestert for den minste forseelse. Du kjenner det igjen først når du ser det, selv hos politikere du er uenig med. Det har også med roller å gjøre. Kommunalminister Erna Solberg var populær både i parti og presse, fordi hun var direkte, saklig og uredd. Som partileder fungerer ikke de egenskapene like godt.

Akkurat som det kan bli for mye Møllers tran, kan det bli for glatt og effektivt. Toppolitikere høres og ser av og til ut som de har gått på samme mediekurs. De er flinke, glatte og effektive; de kan sitt innøvde budskap på rams uten synlig tegn på at de har resonnert seg fram til standpunktet selv. Derfor er det grunn til å håpe at Frps krisetelefon ikke blir nedringt, og at mange kaster seg inn i debatten i harnisk og uten å telle til ti. For det er ikke bare journalister som har glede av politikertabber og sleivspark. Velgerne har det, og.

Det skulle heller ikke forundre meg om flere politikere enn Lars Sponheim stirrer lengselsfullt etter salatbollene de passerer.

MEDIEDRILLET: Frp er i ferd med å bli like profesjonelt og striglet som sine største konkurrenter; det kurses og drilles landet rundt, akkurat slik Arbeiderpartiet har oppdratt og utdannet sine tillitsvalgte i alle år, skriver Marie Simonsen.
MEDIEDRILLET: Frp er i ferd med å bli like profesjonelt og striglet som sine største konkurrenter; det kurses og drilles landet rundt, akkurat slik Arbeiderpartiet har oppdratt og utdannet sine tillitsvalgte i alle år, skriver Marie Simonsen. Vis mer
IKKE DRITTPAKKE:</B> Det er tullete av Frp å kalle Arbeiderpartiets Frp-notat, hvor partiet forteller hvordan deres lokalpolitikere kan angripe Frp i valgkampen, for en «drittpakke». Jeg vil bli overrasket om ikke både Frp og andre partier har tilsvarende notater om sine politiske motstandere