Politisk fluevekt

NEW YORK (Dagbladet): Hvis George W. Bush om en uke velges til «verdens mektigste mann», får amerikanerne en president som aldri har vært drevet av sterke politiske ambisjoner. New York Times beskriver bitende ironisk hans utenlandserfaring som et mislykket forsøk på å få et stevnemøte med en kinesisk kvinne i 1975. Og det er en realitet at Bush bare har vært utenfor USA tre ganger i sitt 54 år lange liv. Verre er det at han helst mottar politiske meldinger muntlig. Aversjonen Bush har mot å lese er velkjent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Amerikansk og utenlandsk presse har støvsuget vennekretsen til Bush og snakket med hans politiske medarbeidere i Texas. Bildet som er dannet av mannen, som har store sjanser til å vinne presidentvalget, er skremmende. Og det er slett ikke overdrevent, skriver den engelske avisa Independent. Al Gores visepresidentkandidat, Joe Lieberman, har sagt det rett ut: George W. Bush er ikke moden nok til å bli USAs president.

  • Texas-guvernøren har nesten aldri møter før klokka ni om morgenen. Han tar ofte to timers såkalt privat tid midt på dagen. Den tida bruker han å jogge. De fleste møtene er ved 15-tida, og hvis det ikke er for mange distraksjoner, spiller han videogolf eller surfer på internett. Møtene er som regel korte og avspores ofte med småsnakk. Han elsker å snakke om baseball, og overlater de tyngre samtalene til sine seniormedarbeidere og rådgivere. Han skummer dokumenter, stiller noen få spørsmål og overlater avgjørelsene til sin nære krets rådgivere. Dette skjer også i spørsmål om liv og død. For Bush påstår fremdeles at enhver som henrettes i Texas har fått en rettferdig rettergang.
  • Bush liker ikke å være på jobben lenger enn til klokka 17.00, og offisielle middager kjeder ham. Helst vil han spise hjemme sammen med kona Laura og noen gode venner hvor han slipper å snakke om politikk. Ingen tror Bush kan eller vil ha det samme avslappede forhold til sin egen maktstilling hvis han flytter inn i Det hvite hus. Portrettet av en mann som via familienavnet, litt flaks, mye sjarm og alminnelig folkevett har sklidd inn i maktens toppsjikt, er likevel egnet til å skremme. Ikke fordi han er en ond mann, men fordi han ikke forstår at presidenten i verdens eneste supermakt selv må sitte på grunnleggende kunnskaper.
  • Det mest skremmende er kanskje tiltrekningskraften denne folkets mann med folkets aversjon for storpolitikk og Washington-politikk har på de store velgerskarene. Bush virker ikke intellektuelt truende slik Al Gore kan gjøre. Han virker ikke så fjern selv om han har like mye slips og dress som rivalen. Han ligner rett og slett på den alminnelige velger og har en beroligende effekt på den jevne amerikaner.
  • Det velgerne ikke tenker på er at USAs nye president står foran enorme utfordringer så vel hjemme som ute. Det politiske magasinet New Republic mener årets presidentvalg vil definere USAs ideologiske ståsted etter den kalde krigen. Det handler om USAs vilje til å ta det økonomiske løftet som skal til for å sikre fattige, syke og gamle i sitt eget land. Selv om Bill Clinton har stått for en høyredreining i det demokratiske partiet, er et sosialt sikkerhetsnett, om enn grovmasket, en av kjernesakene. Republikanerne kjemper mot det såkalte velferdssamfunnet, og har helt andre, og langt mer brutale løsninger enn demokratene.
  • Republikanerne ser også ut til å ha stoppet utenrikstenkningen et sted rundt 1989 da Berlin-muren falt. Det globale ansvar de snakker om er frihandel for storkapitalen. Det humanistiske aspektet er helt borte. USA skal bare engasjere seg der amerikanske interesser er truet, sier Bush. Folket i Kosovo, Haiti og Øst-Timor kan derfor reddes av andre enn amerikanere.
  • Karikaturene velgerne sitter igjen med av de to presidentkandidatene er farlige. Bush er uopplyst, men ærlig, mens Gore er intelligent, men upålitelig. Vi har alle fra barnsben av lært at ærlighet varer lengst. Derfor tyder mye på at Bush kan trekke det lengste strået 7. november. Hvis det skjer, har man fått det endelige bevis på at vi ikke lever i en seriøs tidsalder, skriver New Republic.