Politisk forvitring

Ledelse er å forstå de sosiale prosessene som må til for å gjennomføre faglig fornuftige beslutninger. Her sviktet regjeringen og tapte autoritet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STRIDEN OM sykelønnsordningen har vist oss en regjering som enten ikke vil lede eller som ikke får det til. Derfor endte det dramatiske utspillet med en pinlig retrett. Det var som en general som sender sine tropper ut i kamp med voldsom slagkraft, men ender med en sprettert. Da kunne de like godt ha forblitt i kasernene. Når man vil ta et slag, må man ha en strategi og en taktikk. Er det man vil oppnå tilstrekkelig stort, kan man også tåle små tap. I denne saken trodde jeg regjeringen ønsket å fravriste LO vetorett i velferdspolitiske spørsmål. Det kan være et fornuftig mål for å gjeninnsette politikken i høysetet. Men mye tyder nå på at regjeringen tenkte smått: Det var et grep, uttenkt av økonomene i Finansdepartementet for å finne en måte å saldere budsjettet på. I så fall har vi opplevd en svak finansminister og en statsminister med store regneferdigheter som har latt teknokratene styre uten å forankre beslutningen gjennom en god politisk prosess.

MODERNISERINGEN av Norge har de siste 150 år vært ledet av politiske bevegelser som har tatt ulike kunnskapsfelt i bruk. Men statsministrene fra Frederik Stang den eldre til Kjell Magne Bondevik har underordnet spesialkunnskapene politikken. Gunnar Knudsen var nok ingeniør, men han lot ikke ingeniørene diktere vannkraftpolitikken. Einar Gerhardsen manglet spesialkunnskap, men knyttet til seg de beste ekspertene og balanserte dem opp mot partiet og bevegelsen. Trygve Bratteli ble sett på som en teknokrat, men han hadde et våkent øye for det politisk mulige. Han kunne utholde lange møter for å forankre beslutninger i de formelle organer i parti og stat. Gro Harlem Brundtland lot heller ikke fagligheten, verken den medisinske, som var hennes eller den økonomiske, bestemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EN VISS forstand sto arvefølgen etter Gro mellom en teknokrat og en politiker. Hun pekte selv på teknokraten, og siden 1992 har Jens Stoltenberg vært trainee i statsministeryrket. Men det virker som om han bare har fått med seg kursene i veltalenhet og debatteknikk. Det politiske håndverk får han nå stryk i av sensor Thorbjørn Jagland, rivalen fra 1990-åra. Arbeiderpartiet vil ikke lykkes om det ikke greier å kombinere den politiske og den teknokratiske tenkemåten. Kunnskap er så visst ikke å forakte. Men den må forenes med og ledes av klokskap for at det skal bli god politikk. Når finansdepartementets økonomer blir avgjørende premissleverandører i store politiske spørsmål, har man et problem. Hos Gerhardsen kunne økonomen Erik Brofoss og juristen Jens Chr. Hauge være som hund og katt, men statsministeren beordret dem ut på spasertur rundt regjeringskvartalet for å komme til enighet. En statsminister må ha overblikket for slike ting, og se hvor splittelsene i egne rekker går.

TO TREKK VED den rød-grønne regjeringen gjør den sårbar. For det første er det åpenbart at Jens Stoltenberg er mer økonom enn politiker. - Jeg har jo regnet det ut selv, sier han. Men en leder skal oppnå resultater gjennom andre. Det krever inkludering, det er ikke nok å la inkluderingsministeren gå i felten. Det holder ikke å slutte seg til økonomenes logiske regnestykker og tro at alle interessegrupper sluker dem rått. Det er autokrati, ikke demokrati. En politikers oppgave er å vite at det finnes en verden utenfor den økonomiske. Mye tyder på at Jens Stoltenberg ikke har dette under huden, og når han da har en finansminister som ser seg som embetsverkets lojale tjener, må det gå galt. For det andre viser saken igjen at Arbeiderpartiet har opphørt som politisk verksted. Partiapparatet er dødt. Men finansdepartementet kan ikke opptre som erstatter. Det egner seg dårlig som et lokallag av partiet. Det er også grunn til å spørre hvor den parlamentariske lederen har vært, når hun ikke har sørget for å hjelpe Stoltenberg der han åpenbart er hjelpeløs, nemlig i kontakten mellom regjering og gruppe. Da kunne den pinlige retretten ha vært unngått.

DA PER KLEPPE kom til finansdepartementet i sin tid, leverte han fra seg partiprogrammet og bad embetsverket å finne fram tallene som trengtes for å virkeliggjøre det. Nå har jeg inntrykk av at finansminister og statsminister går til embetsverket for å få en politikk. Da blir det tallenes politikk, ikke politikkens tall som gjennomføres. Denne regjeringen ble dannet etter dristige erklæringer om en annen politikk for fellesskapet der den forrige representerte individualismen. Men retorikken fra valgkampen er ennå ikke omsatt i en annerledes politikk som det kan argumenteres for. Regjeringen er god til å lage symbolerklæringer. Men statsrådene er avhengig av embetsverket for å få noe håndfast. Det blir det ikke politikk av.