Politisk håndverk

Storstreik ble unngått etter godt politisk håndverk på flere nivåer. At løsningen kom et døgn på overtid viser at håndverket kan bli bedre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR OPPGJØRET i offentlig sektor kom i havn seint onsdag kveld, er det resultat av godt politisk håndverk på flere nivåer. Her har forhandlere, statsråder og ikke minst meklingsmenn hatt både evne og vilje til å bygge bru over nærmest uløselige motsetninger. Alle parter unntatt Akademikerne er fornøyd. Det betyr at alle vil hevde at de har fått litt mer enn de mener å ha gitt. Svein Longva kom helskinnet fra sitt første hovedoppgjør som riksmeklingsmann, med skussmål fra alle involverte parter i statssektoren. Meklingsmann Dag Nafstad, som blant annet forsonte arge lærere og lokalpolitikere om stridighetene i skoleverket, kan merke av sin løsningsskisse på sin CV. «De sa det var umulig, men Graver han klarte det.»

NÅR OPPGJØRET først ble løst 24 timer på overtid betyr det likevel at det politiske håndverket kunne vært bedre, gjennom hele prosessen. Trolig har samspillet mellom politikerne og deres arbeidsgiverrepresentanter på forhandlingsnivå vært for dårlig. Men det er som kjent resultatet som teller. Og i kulissene kan regjeringen gni seg i hendene. De rødgrønne unngikk å få en streik mot seg fra gruppene de fridde mest til under valgkampen. Og prisen var ikke overvettes høy. En ramme på om lag 3,9 prosent, med plass til mange og fleksible løsninger, var mindre enn mange trodde var nødvendig. Riktignok er det snakk om store pengebeløp når 500 000 offentlig ansatte skal mettes. Bare i staten regner man med at oppgjøret koster 1,25 milliarder kroner, selv om man har budsjettert med mesteparten. Til gjengjeld har de ansatte fått lønnstillegg på mellom 9 000 og 16 500 kroner, i tillegg til store pengesummer som de skal slåss om i lokale forhandlinger seinere i år.

MEST LETTET er nok kunnskapsminister Øystein Djupedal som nå slipper å se at det planlagte kunnskapsløftet i norsk skole strander på streik og mistillit mellom Utdanningsforbundet og Kommunenes Sentralforbund. En langvarig streik mellom lærerne og kommunene hadde vært totalt ødeleggende for de satsinger alle parter nå er innstilt på. De kroner regjeringen har måttet punge ut med i sluttspurten av meklingen, må sies å være en god sosialøkonomisk investering i fred og fordragelighet. Kommunene er åpenbart blitt utsatt for et sterkt politisk press for å jenke seg. Men meklingsresultatet innebærer at kommuner og lærere lokalt kan avtale andre arbeidstidsbestemmelser enn de som gjelder i dag. Blir det ikke enighet, har lærerne en slags utsettende veto i fire år. I løpet av disse fire åra må kommunene bevise det de hevder; at partene finner de beste løsningene lokalt. Den godtatte særavtalen for undervisningspersonalet gir partene mulighet til å gjenopprette tilliten. Og den er avgjørende dersom man ønsker endringer i sentrale avtalevilkår. Viktigst i første omgang er at den sikrer lærernes arbeidstidsbestemmelser for fire nye år. Samtidig beholder lærerne sitt såkalte kompetanselønnsprinsipp som innebærer at en lektor fortsatt skal tjene mer enn en adjunkt.

AV DE MER SJELDNE erfaringer denne gang er at riksmeklingsmannen valgte å legge fram ulike skisser. Mens Reidar Webster i sin tid fastholdt at han bare la fram én skisse, skilte Longva mellom «skisse» og «forslag». Etter at Akademikerne brøt, klarte blant annet LO Stat å endre lønnsprofilen i riksmeklingsmannens forslag til fordel for sine midlere og lavere inntektsgrupper. De fikk også på plass en uteglemt likestillingsbestemmelse. I sluttfasen hostet regjeringen opp avgjørende millionbeløp både i stat og kommune. Kommunene har budsjettert med en lønnsøkning på 3,5 prosent. Når ramma blir 3,9 prosent, betyr det om lag 500 millioner kroner i merutgifter. Men samtidig vil skatteinntektene øke, så nettoresultatet er ikke avskrekkende.ØKENDE lønnsforskjeller mellom offentlig og privat ansatte bidro til å gjøre oppgjøret dyrere enn i privat sektor. Det er typisk under høykonjunkturer. Private bedrifter i vekst er rausere i lønnsfastsettelsen enn offentlige myndigheter kan være. Dermed oppstår skjevheter som politikerne med jevne mellomrom må rydde opp i med å gripe litt dypere i statskassa. Men ikke dypt nok til å tilfredsstille Akademikerne, som opplever de største lønnsforskjellene.